Til tross for mitt ateistiske standpunkt, føler jeg det betimelig å rette en klage til Skaperen, enten hun finnes, eller ei.
Kroppen er et sammensurium av kreative påfunn og enkelte svært fiffige løsninger. En av disse er øyenvippene, som har den kjekke funksjon at de sammen med øyenbrynene skal hindre fremmedelementer å komme inn på øynene. Så langt, så vel.
Det er likevel med stor skuffelse jeg erkjenner at jeg er en av dem som støtt og stadig får noe i øyet. Og det er ikke hva som helst; det er de fordømte øyenvippene, dvs. øyets eget skjold! Ikke bare gjør det vondt, de blir innimellom liggende over tid fordi jeg ikke finner dem, og gir meg et øye rødt, og et sinn så sort.
Nå sitter jeg her på andre døgnet og leter etter årsaker til den søte kløe og den sure svie. Om jeg skulle finne en vipp igjen, er jeg på randen til å skrive om diktet til virre, virre vipp, og KLIPP!
I og med at jeg ikke har noe tro på denne "Skaperen", så er dette vel mer et skudd i blinde. Og det føles jo ikke så langt unna sannheten.