Pernille preiker!

Jeg er nå Oslobeboer fra innerst til ytterst. På besøk i Tønsberg i helgen, bestemte jeg meg for å få fraktet de to siste eskene jeg hadde på loftet i mitt barndomshjem til mitt eget "voksendomshjem" i Oslo. I dag har jeg gått gjennom litt av det som var i dem, og minner strømmer på. Brev fra gode venner, kort fra folk jeg har glemt, sanger skrevet til konfirmasjonen og hilsener til bursdag og jul. Så heldig jeg er som har kjent så mange, og at så mange har tenkt på meg og skrevet til meg.

Mellom alle de andre brevene, finner jeg en liten hvit konvolutt med en liten tegning utenpå. Det står "Til Pernille. 25. februar 1995. Åpnes helst etter år 2000". Det er et brev fra meg til meg, datert "Lørdag 3.2.1993". Jeg har tydeligvis åpnet det i 1995, og bestemt meg for å spare det enda litt.

Det er merkelig å lese det. Jeg veksler mellom å bli pinlig berørt fordi jeg skriver så gammeldags og veslevoksent, til å bli glad for at jeg var så lur og søt at jeg skrev brevet. Nederst har jeg klippet, brettet og stiftet fast en liten lomme med en tiøring i, som jeg har tegnet oppå med blyant så det blir et omriss av mynten. Sist gang jeg tok ut og holdt i den mynten var jeg nettopp fylt 11. Nå har jeg nettopp fylt 26, og det meste er annerledes.

Kjære Pernille

Nå er jeg blitt 11 år. Hvor mange år er du nå? Kanskje 11 1/2, eller er du over 20? Jeg håper at du og jeg kan vente så lenge med å lese dette brevet, og at du da kan le riktig godt, over noe så skrullete og rart som dette vil bli om noen år. Jeg spurte akkurat om jeg kunne få et eple (knask-knask.) og det fikk jeg. Kan du, før du leser ferdig brevet, spørre om å få et eple nå også? 1. mars får vi ikke bruke 10-øringer lenger. Synd!!!!!

Hjerte (tegnet inn)-lig hilsen Pernille, 11 år

Så her sitter jeg, da. Og spiser et eple. Noen ting er altså ved det gamle. Men her var ingen å spørre om lov.

Knask-knask.