Inspirert av glamtjej Lene Alexandra Øien, som påstår at hun var nær ved å kjøre på en fotgjenger grunnet denne reklamen, forsøkte jeg meg på et søkt og sykt prosjekt på min daglige vei til jobb i morges.
Jeg passerte ikke mindre enn tre slike plakater mellom hjemmet og arbeidsstedet. For hver gang jeg nistirret på en av dem, med en nyvunnet og hardt fokusert følelse av attraksjon og hengivenhet, forsøkte jeg å kollidere med folk. Jeg gikk rett og slett rett fram og styrte så godt jeg kunne rett mot tilfeldig utvalgte folk, først og fremst menn. Det var lettere sagt enn gjort. Folk var overhodet ikke interesserte i å kollideres med, verken unge eller eldre.
Til slutt endte jeg min svært spesielle ferd med å dulte litt bestemt borti en av plakatene i det jeg smøg forbi. Det føles passe teit, og veldig meningsløst.
Markus Andersson. Give me more. Dette holdt bare ikke for min del.