Pernille preiker!

I dag tok Peter og jeg turen til et sted jeg har hatt lyst til å besøke lenge! Det er et butikkutsalg i nærheten av der jeg bor som selger varer laget av innsatte ved tre østlandsfengsler. Vi, og spesielt jeg, synes det var masse fint, og ikke minst veldig ålreite priser, og anbefaler alle å ta seg en tur!

Følg skiltene ved Snutparken og finn den sjarmerende Bennys butikk! Den har åpent tirsdager og torsdager fra 12-18 og ligger altså ved Oslo kretsfengsel.

Her er noe av det jeg kjøpte, sommerlig stoffveske fra "breDesign" (Bredtveit kvinnefengsel) og malt keramikkkopp fra samme sted. Vareutvalget er så mangt, det var klær, sofaputer, barnesenger, smykker, keramikk, smijern, fuglekasser, leker og lekekasser, brett, sengetøy, speil og masse mer. Ryktene forteller at det til jul er egen julemesse der. Kanskje ikke noe for en som meg som ikke pynter til høytidene, men det er det jo mange andre som liker å gjøre.

Nå har jeg drukket Tines nye Caffe Brasil to ganger på tre dager, og jeg konstaterer til tross for at den er smekker og dejlig, blir jeg så grønnjævlig lei resultatet: min egen hektiske, skrålende, intense utestemme!

Har aldri tidligere kjent så mye som en maur i baken etter en kaffekopp, men koffein tilsvarende tre espresso ble rett og slett litt i overkant.

Er du en sjenert type? Skaff et forråd! Du vil garantert bli overrasket.

Det kom et rykte fra Bjørgvin i 2010 om at Urge skal være en blanding av Fanta, Cola og Sprite. Maria og jeg fikk det for oss å lage Urge light, kjøpte inn ingrediensene og la dem til avkjøling. Vi glemte det litt, men langt om lenge ringte det på døra, og vi kom på at vi måtte by gjesten på noe... Vi visste nøyaktig hva!

Man tager:

2 deler Fanta
1 del Cola
1 del Sprite
1 fremmed, dog veldig trivelig arkitekt ved navn Anders (Som ringte på etter 23 om kvelden og trengte litt husrom og hygge i påvente av at min gode nabo Per skulle komme hjem.)
2 skravlete kvinns med sans for sære prosjekter
1 spiseskje godvilje

Bland sammen og nyt!

Her om dagen hadde jeg vært litt kjip. Jeg bestemte meg derfor for å nullstille personligheten min ved å være litt trivelig og raus. Dette ville jeg gjøre ved å sette meg mer inn i Trine Reins liv og virke. Slik ville jeg aktivt forsøke å motbevise mitt inntrykk av nittitallsikonet som harry og usympatisk. Deretter skulle jeg blant annet si til folk at "Joda, Natalie Imbruglia knuste henne riktignok når det kom til fremføring av "Torn", men Trine er ei skikkelig godhjerta person som gjør mye for de svakeste blant oss."

Vi snakker tross alt om en kvinne som kapret en av Norges "kjekkeste ungkarer" (i følge Se&Hør et al.), Sturla Berg-Johansen. Dette til tross for at han er homo. Dernest satte hun klørne i villmannen Lars Monsen (også en ettertraktet kar i følge tabloidene), og klorer seg foreløpig fast i det skjeggete mannebeinet. Imponerende.

Nok koseprat. Jeg kastet meg over google for å meske meg med hennes bragder og utmerkelser for god livsførsel. Kanskje en kongens fortjenestemedalje for alt jeg visste. I det minste en kopi av karakterutskrift fra Nesodden videregående med "God" i både orden og oppførsel.

Wikipedia møtte meg derimot med dette: "Trine er medlem i Fremskrittspartiet og har ved flere anledninger gitt støtte til partiet. Blant annet deltok hun med en rekke norske artister i valgkampsangen 2009." Jeg besøkte youtube og konklusjonen var overmoden: Nei takk. Jeg foretrekker å være på minussida personlighetsmessig akkurat i dag.

Heldigvis har jeg fått meg parkeringsautomat utenfor stuevinduet, og kunne bidra med 20 kroner til to bilister som kun hadde kort. Oppdrag "perfeksjoner personlighet" var utført og godkjent for denne gang.

Jeg skulle ønske noen kunne fortelle meg hvordan jeg kan få tak i denne fantastisk vakre boka som jeg har ønsket meg i årevis! Den handler om ulike måter å være familie på, og heter "Mor, er du moren min?"

Benytter også anledningen til å fortelle min egen mamma at jeg er så glad for at du er mammaen min, og for at jeg får lov til å dele deg med så mange fine søsken.

Takk!

For en stund tilbake sendte jeg en trivelig mail til Deli de Luca, og gav beskjed om at kaffeautomaten på Grønland serverte noe helt annet enn kaffe. Jeg fikk et hyggelig svar om at Delis representant hadde ilt til Grønland, testa kaffen, og var aldeles enig. Dessuten var han overlykkelig over at jeg hadde gitt beskjed! I posten fikk jeg 20 gavekort på kaffe, til en verdi av 400 kroner.

Like etterpå var jeg på Deli i Grensen, og nok en gang var kaffen udrikkelig! Jeg sendte nok en mail, takket for gavekortene, og sa at siden jeg ble så godt "premiert" for å si i fra, så skulle de få et tips til på kjøpet om at de burde sjekke ut Grensen også. Etter et par dager var det nok et brev i postkassa, men konvolutten var ødelagt, og det som var nok en oppmerksomhet til meg var falt ut.. Søren klype!

Jeg svarte som sant var at jeg var svært imponert over gavedrysset, men at de ved senere anledninger kanskje burde pakke inn litt bedre, da konvolutten var åpnet.

I dag fikk jeg stooor pakke på posten, en eske full av godis, drikke, halspastiller og annet snæks!

Elise og jeg spiste en ting hver, hun fikk karamell og jeg spiste en pistasje/nøtte/yoghurt-bar som redda formiddagen:)

Må si at produktet "Beauti Drink" er det merkeligste og mest interessante. De skal visstnok forebygge både rynker og gi vakker hud, og jeg kan simpelthen ikke vente med å se resultatene. Hoho!

Jepp. Armen min er pottesur for et-eller-annet, og jeg prøver ulike triks: trener i en evighet, spiser sushi med Nils-Ingar to dager på rad, tøyer og strekker, drikker mye vann og kaffe og holder meg i ro, ro, ro. (Og skriver disse linjene, men det er det jammen verdt, så dere ikke tror jeg har gått bort eller noe.)

Ble glad som få da jeg dessuten innså at jeg kunne lage meg en trøstende jordbærmilkshake i kveld! Anbefales!

Jeg rev nylig ned mine litt kjedelige "Amorf frost" vindusdekorasjoner fra IKEA, pga en sårt tiltrengt vindusvårvask! Nå bor jeg på utstilling, og hadde egentlig tenkt til å klistre opp identiske innsynshemmere, men kom plutselig over noe vakkert ved et tilfeldig googlesøk på bokhyller!

Det er rett og slett tape i mønster! Jeg lover å prøve å lage sånne! Er det ikke vidunderlig enkelt og ganske enkelt vakkert?

For meg, som kjenner skepsisen gnage om noen nevner "kombinert vaskemaskin og tørketrommel", "fartsglede", eller "pølse med rekesalat", må jeg si at denne kombinerte komfyren og oppvaskmaskina tok kaka hva angår sære kombinasjoner.

Noe sier meg at dette, til tross for sin forskrekkelige pris på trettentusenkroner hos Elkjøp, dessuten må være et utrolig ustabilt og idiotisk system. Håper aldri jeg vinner en sånn!

Men, om du veit om noen som har en, så inviterer jeg meg herved sporenstreks på nysgjerrigmiddag til vedkommende!

Liv og Stian på jobben min er kjærester. Nå er de blitt samboere til og med, og det kan jeg godt forstå! Liv fikk nemlig en million luksusmakroner av Stian til bursdagen sin, og det burde jo være nok til å smelte ethvert hjerte.

Jeg fikk også smake! Om ikke annet smelta de på tunga... Lækkert!

Det har blitt lite blogging i det siste. Og lite lesing. Og lite baking. Og lite spilling. Hva har jeg egentlig drevet med? Det vet jeg jammen ikke.

Nå leker jeg imidlertid husmor, og tenkte at verden gjerne vil se vaskemaskinfilteret mitt etter noen få måneder. Kanskje 4-6, husker ikke når jeg tømte sist. Er det ikke fascinerende mye guff?

"Itj kåm in på butikken.

Eig e grinåt.

Hi sluta me snus.

Jon"

Noen gaver er ganske fint innpakket, noen er litt rare, atter andre er på grensen til vakre, mens noen ganske få er helt perfekte!

Til jul i år fikk jeg en i siste kategori. Det var ikke benyttet vanlig gavepapir, men noe langt bedre: frossenmatesker! Ulike typer på alle eskens seks sider. Også bruken av tape imponerte, den var presis lagt, rett og slett profesjonelt utført.

Giveren burde i grunn tatt patent. Eller fått jobb som eksklusiv pakkehjelp. Eller aller helst mottatt et påkostet diplom fra kommunen.

Inni var det en radio, som det lyttes til i skrivende stund!

Igjen, takk for gaven.

Mediene kaster seg over den såkalte "Drømmehagen-debatten", og jeg kan ikke la helt være selv heller. Selv om det gjør litt vondt.

Frps kulturpolitiske talsmann Ib Thomsen har utrolig nok sendt brev til kulturminister Anniken Huitfeldt der han krever et svar i Stortinges spørretime om at programmet Drømmehagen må tilbake på skjermen på et gitt tidspunkt på NRK.

Mannen påstår at NRK svikter i sitt ansvar ovenfor de minste barna, og er åpenbart riktig bekymret for barnas ve og vel.

For ikke mange dager siden uttalte FrP seg igjen kritisk til at staten skal "blande seg inn" (et uttrykk de elsker å bruke hver gang noen andre enn dem selv forsøker seg på å drive med politikk), i hvorvidt far skal ha visse deler av foreldrepermisjonen. Da skal det som kjent "være grenser for hvor langt inn i privatlivet staten skal gå!" Hva de skal få se på skjermen til nøyaktig hvilken tid er altså ikke å bry seg i overkant mye med folks privatliv?

Hvordan i all verden kan noen mene at dette vanvittige, fascinerende, avhengighetsskapende badtrip-programmets sendetid er av større verdi enn å oppfordre barnas fedre til å involvere seg mer i familielivet? Kan man ikke kjøpe en Drømmehagen-DVD, barn elsker å se ting igjen og igjen, eller la barna bli kjent med andre TV-programmer? Eller med han som heter pappa?

Hentet fra Aftenposten på nett, 07.11.09
"– Det er dessverre ikke lenger trygt for unge kvinner å ta taxi alene etter en tur på byen. Vi vil derfor oppfordre kvinner til å ha med seg andre i bilen som skal av på samme sted, sier Jørgen Berner Torstensen, politiadvokat i Rogaland politidistrikt, til Stavanger Aftenblad.

Tidligere i høst ble en 48 år gammel sjåfør dømt til over to års fengsel for voldtekt av en 18 år gammel passasjer sommeren 2007."

Etter å ha deltatt på et spennende foredrag av en mann ved navn Jackson Katz på Blå nylig (www.jacksonkatz.com), blir jeg enda mer enn tidligere oppgitt over slike oppfordringer til kvinner om å begrense sine liv for å unngå å bli voldtatt. Det er selvsagt en vanskelig avgjørelse om man skal advare på denne måten eller ei, men hvorfor følges slike saker aldri opp av f.eks en oppfordring om å, ja, ganske enkelt ikke voldta?

Det høres selvsagt provoserende naivt ut, men det er da vitterlig verdt et forsøk å gi signaler annet enn at "det vil nå bli færre enslige kvinner i taxiene, let litt ekstra, du som ønsker å voldta". Eller, at "kvinner må nå ta ansvar for å passe på seg selv, jaktsesongen er i gang."

Jeg vil oppfordre menn spesielt til å være tydelige blant andre menn om at seksuell vold ikke er greit. De fleste menn som berøres av voldtekter er ikke voldtektsmenn, men familie, venner, kjærester, klassekamerater til voldtektsutsatte, eller er selv ofre. Og de er sannsynligvis like sjokkert over disse tilfellene som kvinner og politiet er.

Voldtekt kan ikke sees på som et kvinneproblem!

Det meldes nå om at regjeringen og partene i arbeidslivet iverksetter tiltak i forbindelse med H1N1-spredningen. Antall egenmeldingsdager utvides nå fra 3 til 8, til faren anses for å være over. I iveren etter å få flest mulig til å vaksinere seg, etterlyser jeg bare ett lite tiltak til... Vær vennlig å forby all denne sprøytestikk-illustreringen i alle saker om influensaen på tv og i aviser! Jeg tør jo snart ikke bli informert mer, og langt mindre bestille legetime for vaksinasjon!

Hva med å tenke litt kreativt? Kanskje heller viser bilder skoparet du kan unne deg, eller et av kaka du kan trøste deg med etter å ha blitt stukket?

Min motivasjon ville helt klart steget betraktelig, enten jeg valgte å benytte meg av oppturene eller ei.

Hilsen sprøytepyse

Hver gang jeg passerer dette forferdelige skiltet som står på Oslo bussterminal, så fniser jeg høyt og lenge! Nummer 4 i VM. I 2006. Hahahahahaha!

Mulig jeg gir litt lite honnør nå, men jeg synes at det vitner om en fallen stjerne, hvis man oppholder seg frivillig på Galleri Oslo dag ut og dag inn, etter en slik bragd. Den bitre fjerdeplassen blir liksom så ekstra sår, når man får den smurt utover en svær og stygg plakat med en slags marsboersveis. Men det er rart hva en medalje og et diplom kan gjøre med et menneske. Kanskje lever han eller hun lykkelig på minnene fra det store verdensmesterskapet, og trenger intet mer her i livet.

Når jeg tenker meg om, er det ikke engang sikkert at det var frisør-VM det er snakk om. Kanskje vedkommende deltok i curling-VM? Sveise-VM? Eller VM i fisking eller i å holde pusten?

Jeg skal faktisk spørre neste gang jeg går forbi.

Jeg leste i kveld en artikkel om Jens Bjørneboe i Morgenbladet som startet med følgende setning: "Napoleon skal ha hevdet at for å forstå et menneske, må du vite hva som skjedde i verden da vedkommende var tjue." Forsåvidt godt sagt, jeg likte tanken på at det unge menneskets erfaringer setter en viss standard for resten. Det fikk meg imidlertid til å tenke litt, og med ett stod skjebnen klart for meg: Mitt liv skal åpenbart forstås ut fra terrorangrepet mot World Trade Center i New York og hendelser som bryllupet mellom Märtha og Ari Behn.

Nå var jeg riktignok ikke fylt tjue helt ennå da tvillingtårnene raste, men det er såpass nært at jeg antar Napoleon ville tatt det for god fisk. Jeg er likevel ikke så sikker på om jeg gjør det. Og langt mindre om jeg ønsker det.

Altså, det er åpenbart slik at verden har forandret seg en del siden den unge Napoleon herjet, og jeg antar at noe i livet, det er vanskelig å si nøyaktig hva, hadde vært litt annerledes, dersom tårnene fortsatt stod, eller Märtha stod gråtende uten ring på fing. Selv om det påstås at verden har blitt mindre, så er den enda ikke liten nok til at verdensbegivenheten 11. september, eller det semikongelige bryllupet satte den hele og fulle kursen for livet mitt.

Det er jo ikke vanskelig å tenke seg at for å forstå et menneske, så er det nok vel så viktig å spørre seg hva vedkommende tenkte om hva som skjedde når man var tjue.

I Napoleons tilfelle braket livet som tjueåring løs med å befinne seg midt i den franske revolusjonen, og spør du meg, så ville de fleste i hans situasjon påstå at noe slikt ville sette et visst støkk i livet. Men, kjære Napoleon, selv om du levde et rimelig spennende liv, som meg bekjent stadig inneholdt krig og spenning, så la meg få slippe å være dømt til et liv basert på flyterror og lysfontener!

Før jeg ilte på trening i dag, sa stemmen fra radioen på kjøkkenet at om man skulle kjøpe lotto denne uka, måtte det som vanlig gjøres før kl. 18 i kveld. Av en eller annen grunn, fikk jeg ikke tanken ut av hodet, selv om jeg allerede har en fem-ukers inne.

Kl. 17.58 ilte jeg inn på Meny, og tenkte at "rekker jeg det ikke, så sparte jeg vel de penga". Jeg rakk det, og følte meg rik da jeg så at jeg hadde nesten 300 kr på saldoen på spillekortet. Flott! Både gått i pluss, og får doble vinnersjanser i kveld! Verden, altså! For et sted!

Jeg handlet litt mat og stilte meg i kassa, fortsatt småsvett og ikke spesielt fresh etter å ha trent. Jeg stod og lengta etter dusjen som venta hjemme, da jeg ble oppmerksom på noe trøbbel i kassa der jeg stod. De fleste flyttet seg til en annen. Jeg følte meg så rik, heldig og energisk, så jeg valgte å spørre hva som var på ferde. Det viste seg at en søt, ung og ganske fortvila dame ikke hadde nok penger på kortet, og hadde handlet varer for nesten 400 kroner til middagen hun skulle holde i kveld. Den Hjelpsomme Naboen i meg våknet, og jeg tilbød meg å låne henne pengene og betale for varene. Kontrasten i hennes takknemlige blikk, og de andre kundenes sjokkerte ansikter var ubetalelig!

Vel, grei prosess, jeg betalte varene, betale mine egne og gav min medkunde og ukjente nabo mitt kontonummer, før jeg ønsket henne en hyggelig kveld.

Håper andre ville vurdert å gjøre det for meg, i en lignende situasjon! Men ut fra ansiktene til de andre i køen, er jeg langt fra sikker.

Og. Jeg tenker at sannsynligheten for at pengene kommer i retur er så uendelig stor at krisen ved å i verste fall skulle tape 400 kroner ikke veier opp for hvor fint det var bidra til at kvelden ble god for den hyggelige damen og middagsbesøket.

Så det så.

I natt fikk jeg ikke sove. Sommeren har gjort at har lagt meg utrolig sent, sånn i 3-4-5-tida hver natt. I går fikk jeg besøk av mamma, bror og kusine, og det ble naturlig å legge seg litt før halv to. Det viste seg i halv tretida å ikke være like naturlig for alle, og jeg måtte stå opp og lese ut en bok, spise potetlompe med smør, sukker og kanel, og henge rundt en ekstra time.

Når jeg endelig var tilbake i seng, så skjedde det fortsatt lite. Plutselig ble jeg imidlertid oppmerksom på at en av mine mest naturlige innsovningsstillinger er den dere ser på Hans Jæger sitt bilde av Oda Krogh! Dog i liggende positur.

Er ikke det veldig merkelig? Men jeg sovna til slutt.

Jeg har rett og slett lyst til å komme med en bloggpost som fullt og helt er dedikert til det fabelaktige spillet Ticket to ride fra Days of wonder. Dere fikk et glimt av herligheten i forrige innlegg, og det inspirerte meg til å gå litt mer i dybden.

Normalt er jeg ikke spesielt glad i spill. Innbiller jeg meg. Det faktum at jeg ofte blir vanvittig hekta om jeg først blir lurt med, skal jeg ikke gå mer inn på i dag... (Dessuten veldig krevende å innrømme for en stabukk som meg!)

Siden jeg ble introdusert for spillet av Marte W i høst, så har det vel knapt gått en uke mellom hver gang det har vært spilt, i blant kun dager og timer. Familiene mine, og de fleste venner og bekjente har kasta seg på togbølgen, og nesten hver gang jeg kommer hjem til Nøtterøy og Tønsberg, så ligger faktisk spillet fremme på alle spisebordene, i ellers ryddige rom. Både spilleglade, spillegale og spillekritiske har trykket togtrenden til sitt bryst, det virker som om det er umulig å ikke bli hekta!

Konseptet er ganske enkelt at man utfører så mange oppdrag som mulig, ved å bygge togklosser i baner mellom ulike byer i USA. I tillegg er det om å gjøre å få den lengste sammenhengende raden av tog, i din farge, og å gjennomføre flest mulig strekningsoppdrag. (Det finnes flere andre versjoner av spillet, men dette er det jeg vil kalle det originale spillet. Jeg har selv både Norden og Sveits, med de er bare for 2-3 spillere, mot 2-5 i USA-versjonen.)

Det er fantastisk, utrolig, vanvittig, kolossalt morsomt! Såpass at jeg nesten får tårer i øynene av tanken på at jeg skal være alene hjemme i kveld, og at esken ligger like ensom et par meter unna meg.

Så, skal du bare skaffe deg ett spill i år, så vær litt grei mot deg sjøl, kjøp Ticket to ride, og gjerne et eksemplar av ekstrakortene når du først er i gang. Mye morsommere med massevis av oppdrag og litt større kort å holde i.

Kanskje jeg skal invitere noen i kveld, likevel? Ferie er ferie, og en liten togtur eller fem hadde vært toppen av lykke!

Helt siden jeg flytta til nydelige Grønland, har Dattera til Hagen vært litt som et hjem nummer to for meg. Er jeg småfysen på aioli? Da går jeg på Dattera. Har jeg lyst til å lese bok et annet sted enn i min egen vinduskarm? Da går jeg på Dattera. Er familien på besøk, og vi skal spise ute? Da går de på Dattera. Er jeg keen på et slag Ticket to ride eller 500? Da installerer Thea og jeg oss på et av de store borda i bakgården på Dattera. I timevis. Ofte kommer noen andre vi kjenner forbi også. Det er stas.

Bildet viser nettopp det siste, en av mange deilige dager med iskaffe, Los Angeles-Chicago, enten superhyggelig eller merkverdig småsure servitører, den fine unisexdoen, brød og aioli, damer i prikkete kjoler, en sjelden gang en snasen mann eller to, og store seil som gir skygge for sola.

Livet er så godt!

Jeg er 27 år, og tror faktisk at det er et halvt liv siden jeg sist hadde sykkel. Tiden uten hjul er nu forbi, for i dag fikk jeg plutselig ånden over meg. Rannveig skulle nemlig kjøpe sykkel, og var såpass motivert og engasjert, at jeg umiddelbart ble smittet av kjøpelyst. Lommeboka var litt uenig, men ikke verre enn at den godkjente det hele med tanke på en og annen spart trikkebillett osv. Dessuten var den nedsatt 1500 kroner, og det er jo aldri dumt.

Så plutselig stod jeg der, da, med en rød, lekker, staut, damete og, i mitt perspektiv sprek, liten sak.

Jeg er kjempeglad for å eie sykkel! Hurra!

Nedturen kom da jeg pga den store sykkelskjelven sølte eplejuice over telefonen min, så verken mikrofon eller høyttaler virker, men det har jeg tenkt til å forholde meg til i morgen. I dag skal jeg først og fremst være lykkelig syklist!

Kombinasjonen av å inneha bittelitt nerdetendenser,og en stor mengde våkenattendenser, ble i natt fatal. Selv om trøttheten kom sigende rundt firetida, så syntes jeg av en eller annen grunn at jeg ikke kunne la være å bli sittende oppe til det mye omtalte tidspunktet 06:01 i morges. Tidspunktet der man skulle få velge seg brukernavn på facebook, et navnevalg for LIVET, var kommet.

Og det er bevist igjen: Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Jeg fikk brukernavnet "pernille" og sovnet med et smil om munnen. Det er vel og bra, men hva nå? Og hvor mange danske piger er indignert? Vil jeg motta hatpost? Vil jeg henges ut, som stakkars "janne" fra Finland, som stakk av med navnet før nettavisens journalist med samme navn? Hun sa det også så fint, den samme Janne Bjergli:

"Du kan kanskje spørre hva som er så gjevt med nettopp dette, men ettersom jeg ikke tror det finnes noen logiske forklaringer, begir jeg meg heller ikke ut på å forklare. For meg var det viktig!"

Og har du ennå ikke fullendt ditt nettsosiale liv ved å velge deg et navn, logg inn på

http://www.facebook.com/username/

Gratulerer til Alexander Rybak med seieren i Eurovision Song Contest! Gleder meg til å ta Nesoddenbåten masse i sommer! Da skal jeg speide etter det jeg tror må være "Smygards versjon av Harry Potter": frekk, fandenivoldsk, dyktig, selvsikker og med den sprekeste tunga jeg har sett siden magasinet "En gal, gal verden" tidlig på nittitallet.

Hurra for seieren og Grand Prix i Norge i 2010!

"Nød bryter alle lover." (ukjent)

"Nøden gjør deg til en edelsten." (japansk ordtak)

Jeg kom tilfeldigvis over dette bildet i en avis i dag. Motivet er hentet fra en aksjon som unge jenter fra SU har gjennomført, for å vise at loven mot kjøp av sex ikke skremmer vekk "kundene" fra gatebildet.

Jeg synes bildet er uendelig vakkert, selv om motivet byr meg kraftig i mot. Det får meg likevel til å tenke på at selv om jeg føler avsky ved tanken på at noen ønsker å utnytte nød ved å kjøpe sex, så vil mannen i bildet kanskje klare å se noe rent, noe ærlig, ja, kanskje til og med til noe han vil kalle vakkert i sitt ønske.

Det er fælt, og fint, å tenke på.

På kontoret der jeg jobber, ble de ansatte i dag møtt med et stort banner hvor det stod "GRATULERER" i store bokstaver, samt et utall fargerike ballonger.

Som regel kan slike krumspring spores tilbake til lokallag som har hatt noe fore eller enkeltpersoner som har hatt lite fore. Denne gangen er det ingen som vet, og jeg er nær ved å miste min forstand i grublingen over hvem som har en sådan lungekapasitet, og en slik utrolig evne til å ikke si et pip om sin gjerning!

Skulle ønske det var meg, da det å blåse opp ballonger og holde tyst om egne eskapader er mine to største svakheter. Det er jaggu noen som har fått alt her i livet!

Som et liv etter døden, en sjokolade man hadde gjemt og glemt, en gammel flamme som plutselig dukker opp, eller en krøllete hundrelapp i en gammel bukse...

Helt ut av det blå ser jeg plutselig at Jo Nesbø skal utgi sin åttende bok om Harry Hole, og jeg fryder meg over at forelskelsen skal vekkes til live igjen. Navnet Harry stammer for øvrig fra Henrik, som betyr "hjemmets hersker", og nå planlegger han jammen meg å ta over kommandoen i de tusen hjem atter en gang. Trodde jeg gleda meg til sommer, men nå er det høsten som gjelder! Hurra!

Av alle ting jeg har ønsket meg, så er nok dette det som til syvende og sist ville vist meg hvem som er mine virkelige venner...

Men om et par stykker ville nektet å komme på besøk, så ville jeg hatt rikelig med selskap i Mario og Luigi!

Etter besøk hos naprapat med ujevne mellomrom (jeg har fått en religion, Guy Robert Giltun hos Naprapatsenteret er Gud, og hans medarbeidere er hans gode disipler!), forsøker jeg å ta til meg et par gode råd for å ta bedre vare på ryggen:
Jeg prøver å sitte mindre med beina i kors, og jeg jobber hardt for å ikke sove på magen.

Til nå har det første ført til at jeg føler meg veldig maskulin, samt at jeg aldri rekker ned til gulvet, og det andre har ført til en dramatisk oppblomstring av mareritt!

De to dagene jeg har klart å gjennomføre en hel natt liggende på rygg, har jeg vært travelt opptatt med å redde døende barn og selv blir reddet i tettbebygd strøk av et bråkete helikopter. Jeg våkner utslitt og forvirra, men det er jo noe litt stilig i å oppleve så mye action for en person som så opplagt ikke er skapt for fart og spenning til daglig.

Nå lurer jeg på om det er tilfeldighetene som har spilt meg et puss, eller er det andre enn meg som opplever økt marerittfrekvens sovende på ryggen?

Ofte kommer man på hva man burde gjort, sagt eller ment litt for sent. Etter at jeg våkna i dag, tenkte jeg at jeg burde ha gått bort til åstedet for brannen med klær, tepper, vann og hjelp, men det tenkte jeg jo ikke på underveis i dramatikken. Kanskje jeg burde tilbudt noen overnatting eller et sted å varme seg.

I dag bestemte jeg meg for å være forut for mine egne gode ideer, så jeg tok meg en tur på Meny for å handle inn noe frukt og bakverk til alle de jeg så at stod utenfor bygården. Det var selvsagt både politi og brannvesen der, og en folkemengde på noen-og-tjue mennesker.

Vel framme på Meny kom jeg på at de kanskje ville være villige til å sponse litt, og etter å ha snakket med noen hyggelige jenter, fikk jeg beskjed om at jeg skulle få et gavekort på 1000 kroner til saken. Jeg var overveldet! Samtidig var jeg fortsatt ganske paralysert og forvirra pga selve brannen, så det var ikke så lett å skjønne hva jeg egentlig burde handle inn. Heldigvis hadde jeg tilfeldigvis møtt min kjære venninne Marte, så hun hjalp meg med litt kjapt tankearbeid.

Gavekort fant de ikke, så det ble til at jeg bare skulle fylle en handlevogn. Aldri har vel Menys slagord "Frihet til å velge" føltes mer naturlig og riktig. En av de ansatte fant fram en kasse med brus og vann, og jeg fylte vogna med epler, bananer, rundstykker, iskaffe, clementiner, juice, rosiner, litt sjokolade, bollerposer og slike ting.

To av jentene på butikken var ferdige for dagen, og fulgte meg fram til Urtegata med handlevogna og posene. Situasjonen ble vel i grunn ganske merkelig, da hele folkemengden med ett var som sunket i jorden, og de to brannmennene knapt klarte å si et ord. Menyjentene forsvant hjemover, og så kom en av brannmennene bort og var både overrasket over maten og veldig hyggelig. Jeg fortalte at det var til berørte beboere, naboer, journalister, brannmenn og politiet. Vi ble enige om at jeg skulle sette fra meg det hele langs en husvegg, og komme tilbake med en lapp der det stod at folk kunne forsyne seg fra de 7-8 posene.

Jeg ilte tilbake med handlevogna til butikken, raste hjemom og laget plakat, og i løpet av 20 minutter var jeg tilbake på stedet.

Ingen poser og ingen brannfolk var å se. En litt flau følelse av å vandre rundt med en plakat som folk kikka litt rart på var derimot tilstedeværende. Ikke så jeg posene noe annet sted i nærheten heller, så jeg vandret hjem med en krøllete plakat i hendene. Ikke aner jeg om noen skaffa seg billig helgesnacks, eller om noen tok vare på det hele for å f.eks. gi det til beboerne. Forhåpentligvis var det i alle fall noen som fikk glede av det!

Historien har vel ikke så mye moral, annet enn at det å være forut for sine gode ideer, kan ratt bli litt for mye av det gode.

For tredje gang på fire år blir jeg vekket av brann i nabolaget. Denne gangen var utsikten min ekstra fæl, nemlig dette bildet som var illustrasjonsfoto på fire av de største nettavisene i det jeg våknet.

En mann i øverste etasje skrek helt i begynnelsen "Hva FAEN har dere gjort? Hva faen har skjedd her nå?", og det var det nok mange som lurte på.

Flammene i trappeoppgangen var store, og røykutviklingen kjentes godt hit til meg, rundt femti meter unna. Jeg løp opp i trappeoppgangens tredjeetasje her, og hadde forferdelig, men veldig informativt overblikk over hva brannmennene gjorde, og hvordan det gikk med de som var i vinduene ut mot bakgården. Den stakkars mannen på bildet forsvant stadig inn i rommet, og brannmennene skrek "Kom ut i vinduet, kom ut, hold hodet lavt", og jeg var hele tida redd for at han skulle besvime der inne. Heldigvis fikk han etter en god stund kommet ut på en stige.

Samtidig trålet jeg nettaviser for å sjekke om det stod noe, men ingen hadde plukket opp saken ennå. I sju-åtte-tida om morgenen sovnet jeg endelig, etter å ha måttet vaske hendene flere ganger og ta av meg singleten jeg lå med, jeg fikk ikke sove i røylukta! Lite visste jeg da om at seks var døde, og mange skadde.

Nettsidene og tv-nyhetene som vekket meg var sjokkerende og ekkelt nære, og telefonene og facebookkommentarene var mange.

Takk til alle som tenkte på meg, selv om alt var bra for min del.

Selv om denne brannen muligens var påsatt, vil jeg få oppfordre alle til å være varsomme med lys og ild, spesielt nå i jula!

Pass på dere selv og sørg for røykvarslere og gode rømningsveier der du oppholder deg!

Ja, da er desember her, og min naboinnsats vil visst ingen ende ta. Jeg erindret plutselig at min oppgave som vara i styret er "trivsel", og den oppgaven forsøker jeg å ta så alvorlig jeg kan.

Med god hjelp av Elise, laget jeg adventskalender til "gjester, postmann og beboere", og formante at man skulle forsyne seg dag for dag i adventstida.

Det var visst lettere sagt enn gjort, så jeg vil vel anslå at alle kremmerhusene er sånn ca halvfulle nå. Og mest sjokkerende; 4 av kremmerhusene, alle fylt med twist, er søkk vekk, revet brutalt ned, og som sunket i jorden. Øverst på mistenktlista er avisbudet, tydeligvis en sullik av en fyr med stor sans for nabotwist. God jul til ham også.

Ja, da er det gjort, jeg har kjøpt denne snerte kakeforma som jeg har sikla på en stund. Dyr til å være kakeform, men billig til å være så snasen.

Nå gjenstår det å bake noe som yter formen rettferdighet.

Noen forslag?

Kan jeg få en sånn? Væææær så snill?

Ta evt. kontakt for å få mitt kontonummer, og jeg vil sørge for å kjøpe en.

Deretter: Velkommen på kaffi!

I blant må man bare gi etter for begjær.

Synnøves karamellprim er et godt eksempel på dette. Jeg har aldri vært så glad i vanlig prim, men dette produktet er pur nytelse. Jeg kunne simpelthen ikke annet enn å dele denne hverdagsgleden med flere, og anbefaler herligheten til Gud og hvermann.

Spesielt til Gud, slik at hun har et tips til hva man kan servere i himmelen, for de som tror på sånt.

Her i Himmerik sørger vi i alle fall for å aldri gå tom!

"Hvem liker du best av Knutsen og Ludvigsen?"

Spørsmålet kom opp i hyggelig samtale med Marte og Marte i helgen. Og med ett ble jeg så usikker og redd. Knutsen og Ludvigsen hver for seg? Nei, det er bare skummelt! Ludvigsen blir en blanding av Tor Endresen, Rune Larsen og Carl I. Hagen, og Knutsen, nei, han blir bare usynlig og bittelitt pedofil.

Hjelp. Jeg vil ikke at de skal skille lag, de er den beste, morsomste, rareste, fineste, særeste og mest yndige duo. Men hver for seg er de bare skumle og freaky!

Hvorfor? HVORFOR er det sånn!?

Det er meget at ta seg til her i verden. Men tydeligvis ikke nok. Nå har nettsida med det fengende konseptet "Yearbook Yourself" gjort det mulig for menneskeheten å reise i tidsmaskin, kun ved hjelp av litt døtid og et bilde av seg selv der man ser noenlunde rett fram. (Det siste var det vanskeligste, oppdaget undertegnede.)

Det er vel og bra, men jeg valgte å bruke dette til noe praktisk i hverdagen. Jeg har nemlig svært få bilder av mine foreldre da de ennu var godt gift, og i alle fall ikke så mange fra tida da jeg selv fant det for godt å ankomme denne jammerdal.

Derfor: til allmenn beskuelse har jeg nå laget et så godt som troverdig bilde av Mogens og Bente fra året da jeg gjorde min entré. Nyt det!

Er det forresten rart de falt for hverandre, disse to?

I min barndom var jeg svært fascinert over brilleinnsamling til trengende i fattige land. Jeg var imponert over hvor mange briller folk faktisk hadde, at de turde å vedkjenne seg de verste, at gamle briller ofte ser ut som om de er smurt inn med smør og olje, og jeg var oppriktig glad for at brilletrengende personer forhåpentligvis kom til å få et litt enklere liv.

Nå ser det dessverre ut til at brillemangelen har nådd vårt eget kongerike. Akkurat i det alle gamle briller er sendt langt bort, ser vi stadig flere eksempler på at mediene ansetter personer de ikke har sjekket synet til, eller som kanskje er utplassert i en avis fordi noen synes synd på dem fordi de ikke kan se. Jeg vet ikke. Senest i dag, satte jeg min lavsyre-eplejuice (mmm, den var jaggu god!) i halsen da jeg så hva som er siste mote på armfronten:

"Dyan Cannon (71) er aller mest kjent for sin rolle i TV-suksessen "Ally McBeal" der hun spilte dommer Jennifer 'Whipper' Cone fra 1997 til 2000.

Selv om rynkene naturlig nok også begynner å komme til syne i Dyans ansikt, har hun fortsatt en kropp langt yngre kvinner kan misunne henne. Armene minner ikke lite om de muskuløse og definerte armene til Madonna."

Hm? Ikke et vondt ord om litt rynkete hud og aldrende mennesker, men det er jo ikke armene som er definert? Det er jo blodårene? Armene ser ut som røtter og greiner av staute trær! Og det er helt greit, men ikke kom her og påstå at det er noe vi yngre kvinner bør misunne henne. Om dette er det nyeste idealet så var det faktisk lettere å oppnå en viss likhet med manipulerte, lekre armer enn dette her. Vi gir opp, idealet har blitt umulig å oppnå, med mindre man stemmer pensjonistpartiet, sverger til nal, brukte tøybind og husker krigen. Og sannsynligvis har et par gamle, klisne briller gjemt unna innerst i en skuff, som man ikke kan vite når man kanskje kan få bruk for.

"Sexolog Kristin Spitznogle mener ønsket om å forlenge penis sier noe om mange menns urealistiske forventninger til hva som er normalt." sier billedteksten.

Jeg sier: "Ønsket om disco-rosa lepper, røde negler, gulhvitt, livløst hår og gigantiske, sorte øyenbryn sier noe om Kristin Spitznogles urealistiske forventninger til hva som er normalt".

*Grøss*

Endelig høst! Og like sikkert som regnvær om nettene og færre jordbær i butikken: Jeg blir endelig produktiv!

I dag var det pastamaskinen som måtte til pers, etter ca 7 års hvile. (Og til den kritiske leser: Husk, i et Fritzl-perspektiv er 7 år ingenting.)

6 egg og 500 gram semolinamel (og litt hviletid i kjøleskapet) var alt som skulle til før de lekreste pastavarianter snart fylte benken. Både taglierini, pappardelle, ravioli med pesto og spaghetti skal altså fortæres i Himmerik i tiden som kommer.

Så får vi håpe det er spiselig. Hvis ikke akter jeg å late som!

Velkommen du som sulten er!

Man skal høre mye før øra faller av, men jaggu skal man ikke også se mye før øya tar kvelden. Foran et underholdningshungrig Øyafestivalpublikum hoppet en i overkant sporty vestlending fallskjerm i Evas drakt ned på festivalområdet. Det var sikkert både rasende festlig og "heilt sjukt", men, det er et stort men her: Hvorfor? Lukter det veddemål, utdrikningslag, mental forstyrrelse eller rett og slett bare utsolgte festivalbilletter? Hopperens egen uttalelse gir i alle fall lite mening:

"Eg måtte jo toppe den forrige fallskjermhoppinga på ein eller anna måte, så då måtte eg jo gjere det naken!"

Ville ikke en bikini gjort samme nytta? Eller hva med å hoppe mens du spiser banan?

Men... hvem er jeg til å dømme, som ikke hadde hoppa fra 3-metern en gang. Likevel, hadde jeg måttet hadde jeg ikke nølt, heller hundre ganger med en banan enn uten klær!

Tida flyr, og naboene likeså. Jeg ser dem altfor sjeldent til å opprettholde et hyggelig bomiljø, så jeg må ty til billige metoder nok en gang.

Den (i overkant) observante leser vil kanskje legge merke til Renovasjonsetatens slagord på den grønne plakaten: "Sammen gjør vi Oslos viktigste jobb". Jeg tar meg aldeles ikke vann over hodet om jeg slenger meg på og går ut i fra at det er deres og min innsats det refereres til.

Så får jeg heller passe på at jeg ikke gjentar prosedyren så ofte at det blir tatt for gitt til slutt, og at det kommer klager til kommunen dersom jeg blir for slapp!

Her er de, Thelaug, Rønnlaug og Olaug. Jeg liker dem.

En tirsdag i sofaen:

Thea: "Pernilleee?"
Pernille: "Jada, Thea, bare gå i fryseren og ta deg en is, du! Og by de andre også!"

Hihi. (Det er rart hva man lærer om hverandre etter et halvt års tids vennskap.)

Denne gjengen fikk altså smake Lakrisis, mens jeg selv gikk for Solstikk, en ny favoritt. Egentlig lurer jeg på om man ikke kan lage noen riktige is-lekkerbiskner av smoothie? Her må det forsøk til, og hvis noen har innspill på gode hjemmelagde varianter kan jeg åpne en døgnåpen telefon, eller man kan komme med innspill direkte i bloggen. Jeg ser an responsen.

For å feire at det var helg, at jeg har et så herlig liv, og at det er 08.08.08 i dag, så kjøpte jeg meg en bukett roser på vei hjem fra jobb. De ble med en tur på café for å spise litt og lese bok, før de kom hjem i vase. Vi deler med andre ord flere favoritter, café, mat, bok og vann. De fire elementer.

Hva er vel bedre enn å forevige skjønnheten i bloggs form?

Gratulerer med dagen av ulike grunner, til alle og enhver, og især til Runa som har bursdag!

Like sikkert som at jeg tiltrekkes av salgsbord med kjøkkenting, tilrekkes småfluene, eller bananfluer som jeg tror mange kaller dem, av min kjøkkenbenk. Enda den ikke er på salg.

Hvert år prøver jeg meg på nye triks, i fjor var det "drep en og en med tørkerull eller med henda". Det funker i grunn som ei kule, men jeg blir så oppsatt på å ta absolutt hver og en at jeg aldri får lagt meg om kveldene. I år har jeg gått til anskaffelse av en vepsefanger til 29 kroner. I den har jeg prøvd både litt av min hjemmelagde rabarbrasaft, og ved en senere anledning eplecidereddik. (Rabarbrasaften måtte sannsynligvis gjære litt før de ble interessert, men huhei så kjapt det gikk da!)

Noen dråper zalo i den til enhver tid gjeldene væsken bidrar til at de "dessverre" tar kvelden fordi de ikke klarer å fly opp igjen. (Det hadde jeg ikke forstått da bildet ble tatt, da lurte jeg bare på hvordan jeg skulle kvitte meg med dem på best mulig måte.)

Beklager til dere som synes dette er grusomt. Dere andre: Prøv selv! Det funker skremmende bra!

Man tar seg en tur ut i lunsjen, og i løpet av drøye 20 minutter har man svidd av i overkant av 1000 kroner på ting man bare hadde en ørliten anelse om at man bare måtte ha.

I dag svingte jeg altså innom GlasMagasinets herlige kjøkkenavdeling, og deretter min yndlingsbutikk over alle yndlingsbutikker: Jernia i Torggata. Jeg fant masse lekre saker som jeg ikke kunne la bli igjen alene til andre gribber enn meg selv.

Først og fremst reddet jeg en haug Stelton-ting: En sånn klassisk kanne i stål (nedsatt fra 1150 til 150), tilhørende melk- og sukkersett (nedsatt fra 359 til 107 og 419 til 126), en litt merkelig, men etter hvert som dagen har gått, ganske stilig Stelton explore-kanne med tilhørende melkekanne (nedsatt fra 875 til 262,50 og 299 til 89,50), og en liten, søt kanne i hvit porselen (fra 225 til 67,50).

Og sist, men ikke minst tok jeg under mine vinger en La Cocotte Staub oval gryte til coq au vin, supper, gryter etc, med en fiffig (og litt rar) hane på toppen. Den var nedsatt fra eh... rundt 1300 til 250! Jeg er litt skeptisk til burgunder, men jaggu har jeg ikke begynt å like den godt etter hvert som dagen har gått.

Nå må jeg bare begynne å tenke på hva jeg skal bruke de 3600 kronene jeg "sparte" på dette kjøpet til! Kanskje det går rett i KitchenAid espressomaskin-sparegrisen?

Eller kanskje jeg skal dvele litt ved min venninne Trudes kommentar på mitt nye kjøp: "Neida, man får aldri nok kjøkkenting, men kanskje noen ganger for mye?"

Da jeg var liten, hadde pappa alltid oransj Dent, eller Stupedame i lomma. Nam!

De siste åra har det kommet mange nye pastiller på markedet, og jeg synes tiden er inne for å komme med en aldri så liten anbefaling: Läkerols Kiwi Passion!

Den kommer i stor eske som passer både på skrivebordet og i veska. Hva mer kan en kvinne ønske seg?

Dette er den korte beretningen om vinduskarmleserinnen og hennes uventede vitne i natten:

Den fremmede: Hei, kan jeg få spørre deg om noe?

Hun: Ja, det kan du.

Den fremmede: Har du lest "Bønn til månen"?

Hun: Nei, det har jeg ikke

Den fremmede: Da foreslår jeg at du gjør det, det er en veldig bra bok. Vi er fire stykker som driver et forlag, skjønner du. Jeg har lagt merke til at du leser en del.

Hun: Ja, det gjør jeg.

Han går.

I blant trenger man en bok i veska, en lett en som man kan lese mens man går. Men det vil ikke si at det nødvendigvis bør være en lettvekter litterært sett. Alt til sin tid!

Den siste tida har jeg blant annet gått med øynene ned i Tsjekhovs Tre søstre, og fått øynene opp for skuespill og hørespill etc. Det er fine alternativer til romaner og noveller, og selv om det er litt mer inviklet å sette seg inn i replikkformen, så er det også ganske underholdende. Blandingen av strenge anvisninger og fraværet av utenomsnakk gjør at man lager seg helt spesielle bilder av hva som skjer.

Innimellom selges disse skattene på billigsalg, og i går anskaffet jeg meg tre bøker for 30 kr per stykk. Filmmanuset til Naboer, filmen jeg har, men som alle sier jeg ikke tør å se, hørespillene Den brysomme mannen og Plutselig av Per Schreiner, samt det knallrosa hørespillet Schmokk av Heidi Linde.

Forhåpentligvis noen godbiter for litt lommerusk og veksel.

Farmora mi er utrolig flott. Hun er 82 år, innmari sprek, og driver med mangt og mye. På mandag besøkte jeg henne sammen med mine to gode venner Nils Johan og Torunn. Hun tok oss i mot på småbruket hun har tilbragt mesteparten av de siste 3-4 årene på, i Sigdal i Buskerud. Det er det nydeligste sted ved vannet, med utedass, låve, gammelt grisehus og rabarbra. Et leiekupp for en dame i sin beste alder som fikk lyst på et "feriested" når hun nærmet seg åtti. I seg selv ganske imponerende.

I tillegg til besøket på småbruket, var vi innom det lokale museet der hun har laget en egen utstilling med minner fra hele 1900-tallet. Kjempeflott!

I løpet av dagen kom mange minner til meg, om både korte og lengre besøk i huset hennes i Tønsberg, turer vi har gått, tekopper vi har drukket, samtaler vi har hatt, minner fra den tida da jeg bodde på hybel i 2. etasjen hos henne, og fra da jeg var lita.

Noe av det jeg husker aller best fra det glade åttitall, er hvor nøysom jeg synes Lise var. Hun hadde mange fikse ideer som jeg syntes vitnet om en litt vel streng holdning til livet. Nå ser jeg at hun bare var forut for sin tid, for om vi ikke finner noe bedre navn på dette tiåret, kan vi nok like gjerne kalle det Lise-tida. Alt hun bedrev da jeg var lita, har nå blitt motefenomener. Jeg nevner i fleng:

- Hun er den første personen jeg vet om som introduserte meg for speltmel. I kjent stil klippet hun ut alt hun kom over om fenomenet, og noterte sirlig i margen i små brosjyrer til informasjon for meg og andre mer eller mindre interesserte.

- Lise har lite til overs for godteri. Det er mulig jeg tillegger åttitallet en litt vel stor forkjærlighet for det søte, da det muligens først og fremst var jeg som hadde en ekstrem hunger på sådant, men likevel... Hun var det nuværende tiårets stemme også her, og rynket kraftig på nesen hvis vi hadde med oss lørdagsgodt. Hun foretrakk å fore oss med appelsiner, nøtter og frukt og mente dette var godteri nok.

- Å sy plastposeposer har vært, og er, en kjær aktivitet. Dette nære forholdet til plastposer ser vi også i fenomenet "ta vare på brødposen, og bruke den igjen". I det siste har jeg lagt merke til at jeg har begynt å gjøre det samme når jeg tar med meg brødskiver på jobb. Jeg har pålegg på kontoret, så jeg synes det er en skam å kaste posen etter en gangs bruk. Jeg har sett andre gjøre det samme. Lise imponerer igjen med sitt framtidsskue.

-Lise går tur hver dag, og mener turgåing er roten til alt godt. Jeg legger merke til at det er et fenomen som andre ser seg enige i, men er usikker på om det er mest fordi jeg har blitt voksen selv, eller om det er noe som har eksplodert uavhengig av min alder.

-Kloden er full av avfall. Hvem tar ansvar? Jo, vi prøver, alle i hop. Vi sorterer og organiserer, og gjør så godt vi kan. Lise gjør enda mer. Hun tråkker på søppelposer for å gjøre dem mindre. Dette har hun gjort siden tidenes morgen. Jeg skal ikke påstå det er en trend, men jeg ser det komme. (Øh, på en måte.)

-Sist men ikke minst vil jeg nevne hennes grove vafler. Helt siden jeg var så lita som ei teskje, har jeg blitt innprentet at "det er da ingen grunn til å ha sukker i vaflene. Mine vafler er laga av grov pannekakerøre" eller noe i den duren. Jeg ser ikke helt at det kan skade med ei lita teskje sukker eller fem, når man en sjelden gang byr på vafler, men jaggu er hun ikke også her opptatt av det sunne liv. Havregryn, litt grovt mel, eller spelt, er også gjengangere i vaffelpressa. Som i andre sammenhenger i dette herrens år 2008.

Jeg tør knapt tenke på hva som er det neste.

Vil alle gå med herrebukser allerede neste år? Blir det kun blå biler å skue i fremtiden? Vil alle begynne med honning og melk i teen? (Akkurat det håper jeg, for da får jeg alltid teen min som jeg vil!) Og sist men ikke minst; Vil all tapet og alle sengetøy i fremtiden være i rosemønster?

Ohlala, på tide å håpe på at også trendsettere ikke lykkes med alt.

Her er en liten hilsen til alle de fine folka som besøkte Himmerik på 17. mai! Uten dere ville jeg slitt, da ti kaker ville vært i meste laget selv for meg.

Håper vi sees neste år!

(Og skal vi følge trenden bør 120 folk stikke innom neste år, antallet besøkende har nemlig doblet seg hvert år. Gru dere!)

Jeg er glad i en vin som heter Ebony Vale. Den har de ikke på mitt nær-pol, så jeg har flere ganger spurt vakkert om de kan ta den inn. De er på samme tid over seg av begeistring for at jeg viser interesse, og litt uengasjerte i mitt engasjement. Annenhver gang lover de å ta den inn, og annenhver gang rister de på hodet og sier de at de ikke er et fullsortimentspol.

Her om dagen skrev jeg en mail til Vinmonompolet AS og ba dem se hva de kunne gjøre. Blid mail kom i retur, og fra og med i dag skulle jeg kunne kjøpe Ebony Vale i min umiddelbare nærhet.

Så gjorde jeg også. Men det var ikke så lett.

Først viste det seg at den ikke var kommet i hyllene ennå, men en hyggelig ansatt gikk bak på lageret og hentet en kasse, før hun blåste støvet av flasken min. Vi snakket litt om vinen, og hun var oppriktig glad for min anbefaling.

Jeg kommer til kassen og setter flasken på båndet. Smiler til mannen i kassen som nistirrer på etiketten og ser forvirret ut. "Åh, nemlig! Den er alkoholfri, ja. Jeg forstod ikke hvorfor jeg ikke kjente den igjen!" sier han.

Køen bak meg blir plutselig lang, og han ser seg kjapt rundt for å se at han har et passe stort publikum.

Han: Stakkars deg! (Mange i køen ler.)
Jeg: Stakkars? Hvorfor det?
Han: Fordi du ikke kan drikke ordentlig vin!
Jeg: Det kan jeg vel! Jeg bare vil ikke. (Pause.) Nå skal vi være glade for at jeg har så godt humør, hvis ikke hadde jeg blitt ordentlig skuffa over det du sa!

Jeg finner en plastpose, kjenner at jeg er forvirra, flau, lattermild og lettere indignert på en gang.

Vel hjemme blir jeg egentlig mer sur. Hvor ufint ville det vel ikke vært om man sa det samme til en alkoholiker? Eller en som kjøper Prince mild eller en cola light?

Det er tydeligvis enkelte som tror de har monopol ikke bare på alkohol, men også på et trivelig liv.

Til tross for mitt ateistiske standpunkt, føler jeg det betimelig å rette en klage til Skaperen, enten hun finnes, eller ei.

Kroppen er et sammensurium av kreative påfunn og enkelte svært fiffige løsninger. En av disse er øyenvippene, som har den kjekke funksjon at de sammen med øyenbrynene skal hindre fremmedelementer å komme inn på øynene. Så langt, så vel.

Det er likevel med stor skuffelse jeg erkjenner at jeg er en av dem som støtt og stadig får noe i øyet. Og det er ikke hva som helst; det er de fordømte øyenvippene, dvs. øyets eget skjold! Ikke bare gjør det vondt, de blir innimellom liggende over tid fordi jeg ikke finner dem, og gir meg et øye rødt, og et sinn så sort.

Nå sitter jeg her på andre døgnet og leter etter årsaker til den søte kløe og den sure svie. Om jeg skulle finne en vipp igjen, er jeg på randen til å skrive om diktet til virre, virre vipp, og KLIPP!

I og med at jeg ikke har noe tro på denne "Skaperen", så er dette vel mer et skudd i blinde. Og det føles jo ikke så langt unna sannheten.

Vi kan alle få innfall, gode og dårlige. Det er bare det at innimellom, så bør man faktisk vurdere å lære av andres feil. Finnes det en spalte i et ukeblad som heter "Å ta på seg bind for øynene og vandre ut på motorveien", vil man sannsynligvis umiddelbart tenke at det hørtes ut som en dårlig idé. Den ca like idiotiske spalten "Jeg møtte en kjendis" er i mitt hode av samme kaliber. En ting er sjarmen i at en fireåring møter Kaptein Sabeltann eller Dolly Duck. Det kan jo til en viss grad egne seg i et privat album, og til nød i Hjemmet slik at en og annen oldemor kan tørke en tåre.

Til alle som er i tvil, dette er IKKE greit, og i beste fall pinlig:

Kan vi da bare være enige om det?

Takk.

Like sikkert som at sommeren kom, var det i flere år slik at Kristiansand ble Norges viktigste by i en varm, svett uke under Quart-festivalen. Den tid er nu forbi, festivalen er konkurs.

Selv har jeg kun vært på Quarten en eneste gang, men har gode minner om en miks av late dager og arbeid for Posten i fullt Posten-kostyme. (Det er med andre ord ikke meg som er på bildet. For spesielt interesserte kan jeg dog opplyse om at jeg kjenner paret i båten. De burde fått en pris for å være Verdens Flotteste Folk. Uavhengig av dette bildet, for dem som ikke skjønte det.)

Vel, om ikke annet kan vi glede oss over at det fra nå av blir mulig å få seg et hotellrom, en sandwich og en gressflekk på sommertur til Kristiansand. Det er jo ikke så verst bare det?

Så får vi håpe at noen kjapt hjelper avdøde Quart "over på den andre sida", så kan vi se fremover og glede oss over de festivalene vi skal reise på i fremtida!

Takk for prinsessa, konsertene og sola!

I forbindelse med premieren på filmen Sex and the City, har aftenposten.no i dag en moteartikkel spesielt myntet på oss single kvinner. De har kalt billedserien "Singelmote for hverdagen", og så langt er artikkelen ganske kjedelig og akkurat passe 13 på dusinet. Verken "moten" eller artikkelen skiller seg spesielt ut, det er først når man leser billedtekstene at de uetablerte får påpakning nok til at selv Mr. Big ville married Carrie fortere enn tiden det tar å si "I do".

Les, nyt, le og husk for all del at ingenting er som å kunne bruke opp alt varmtvannet selv:

- Enslig eller ensom? Oslo har over 150 000 single.

- Det er langt dyrere å være singel, et poeng Fjordland ville utnytte da de lanserte porsjonsmiddager for én.

- Single drikker seg oftere fulle enn samboende og gifte.

- Nordmenn er den nasjonen i verden som spiser mest frossenpizza.

- Kebaben er manges eneste venn på vei hjem fra byen.

- 39 prosent i Oslo mellom 20 og 34 år er single.

- 70 prosent av nordmenn oppgir å ha hatt én eller flere one night stands.

- På verdensbasis er det kun vietnamesere hvor større prosentandel oppgir å ha hatt en seksuell overførbar sykdom.

Om du nå likevel satte kebaben i vrangstrupen av fortvilelse, gå ut og hiv resten på noen. Kjærlighet begynner som kjent med sånt.

Jeg har lenge irritert meg over Se&hør-nå-her-oppslagene som går ut på å avkrefte påståtte rykterflommer. Det er ikke grenser for hvilke ville rykter enkelte mener verserer om dem selv. Sannheten er vel snarere at de selv lager historier de skulle ønske gikk fra munn til munn til munn. Det som er fascinerende er hvor ekstremt idiotiske historier de fabrikerer; "Tommy Sharif kjøpte ikke puppene mine!" Hvordan i alle dager finner man på sånn dritt?

Jeg har tenkt ut noen triste forslag til rykteflom, dersom wanne-B-kjendisene skulle gå tomme. Jeg forventer selvsagt 1000 blanke kroner og ukens potterose eller hva i all verden de gir bort, som takk hvis jeg ser noe av det på trykk:

- Vår Staude fortviler: Jeg brukte ikke rettetang på 90-tallet!

- Jarl Gohli står frem: Jeg har ikke glutenallergi!

- Idol-Tone raser: Fikk ikke 2-er i sløyd valgfag!

- Kristian Valen taler folket midt i mot: Dusjen min er skutt i filler, det var ikke i min dusj Aylar lot fillene falle!

- Moskva-Marit tar til tårene grunnet folkesnakket: Ble ikke født ved hjemmefødsel!

-Jan Thomas er sjokkert: Christopher er ikke sønnen min!

Andre forslag?

Jeg er så glad! Mitt bokår til nå er godt i gang, og jeg synes jeg har fått lest en masse god, og noe litt mindre god litteratur. Lesingen foregår litt i rykk og napp, og som regel holder jeg på med to-fire bøker av gangen. Etter at jeg har oppdaget hvor kjekt det er å lese mens jeg går, er det gjerne slik at de tynne og lette bøkene får være med på tur, mens de litt tykkere og tyngre må holde seg hjemme.

Noe av det jeg har lest har vært sært, noe har vært kjedelig, men ingenting ville jeg vært foruten. De siste tre årene har jeg sirlig notert ned hvilke bøker jeg har lest, og datoen jeg avsluttet boka. Det er en deilig opplevelse å drømme meg tilbake i lista, ikke minst fordi det er så mange andre opplevelser som vikler seg inn mellom titlene og datoene. Minner, følelser, hendelser og musikk. Her er 2008, til nå:

JANUAR
- Om mus og menn av John Steinbeck (12. januar)
- En ettermiddag om høsten av Mirjam Kristensen (25. januar)
- Den merkelige hendelsen med hunden den natten av Mark Haddon (26. januar)
- Mesteren og Margarita av Michail Bulgakov (30. januar)

FEBRUAR
- Fantastisk og elsket av alle (og på jobben går det også kjempebra) av Martina Haag (6. februar)
- Creme fraiche av Suzanne Brøgger (11. februar)

MARS
- The Pearl av John Steinbeck (7. mars)
- Kjente jeg deg? En bok om Rolf Jacobsen av Trond Tendø Jacobsen (13. mars)
- Innsirkling av Carl Frode Tiller (23. mars)
- La stå! av Ingvild H. Rishøi (25. mars)
- Sluttspill av Samuel Beckett (26. mars)

APRIL
- Beleiringen av Lisboa av José Saramago (22. april)
- Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede av Jan Wiese (26. april)
- Svendsens Catering av Kyrre Andreassen (27. april)

MAI
- Drageløperen av Khaled Hosseini (2. mai)
- Line av Axel Jensen (4. mai)
- Alle mine triste horer av Gabriel García Márquez (5. mai)

I kveld satte jeg i gang med Per Olov Enquists Kaptein Nemos bibliotek, og satser vel også på å få avsluttet Vindens skygge ganske snart, som jeg i sin tid la fra meg midtveis. Får se. Den gir meg ikke det helt store ennå, men følelsen av å avslutte det man har begynt på, driver meg hardere enn ønsket om å slippe.

Kom gjerne med gode lesetips! (Selv om tipsene helst allerede bør stå i hylla, har snart ikke plass til en eneste tittel til! Gode gud, jeg ønsker meg et eget bibliotek, med en stor, deilig stol!)

Ok... Så skal jeg kanskje, kanskje, vurdere å gifte meg en gang likevel.

Det er vår i luften, og jeg legger merke til at alle blir mildere stemt. Han fyren på Meny som alltid er så pratsom, fulgte meg plutselig hjem en dag vi møttes på gata, folk ler og smiler over apparatene på Sats, og den joviale guttegjengen på hjørnet har begynt sine (v)årlige samlingsstunder som alltid varer til langt på natt. De snakker et språk jeg ikke forstår, og det er nesten litt synd at jeg har flyttet soverommet mitt mot bakgården. Det var så hyggelig å sovne til lydene deres.

Selv har våren grepet meg som en hånd som griper i noe i det eieren er i ferd med å snuble. Raskt, litt hardt og en tanke desperat. Heldigvis er jeg kald nok til at jeg tar det meste med en viss ro, men suget etter å glede naboene (og særlig den trivelige nye) gjorde at jeg gav etter for en vårlig og litt svulstig innskytelse, nemlig nabotwist!

Så! Gjør et slag for godt naboskap, enten du inviterer til vaffelsteking, gatefest eller legger en pakke på trammen til en som fortjener det. Jeg har sagt blygt hei til naboen TO ganger i dag, og anser sjokoladestuntet som særdeles vellykket til nå.

Vårens slagord er "Vern om dine favorittnaboer!"

Les mer "Nabotwist" »

"Det at du gleder en annen, det er den eneste glede", sa Arnulf Øverland så selvoppofrende. Lite kan han ha visst om Bokklubbens gigantiske posesalg. For 2. gang på et halvt års tid, har jeg kjøpt altfor mange bøker. Gårsdagens varp (og enkelte "uvarp") var 33 bøker, samt noen stygge kort. Nettets nette sum var 500 kroner. Jeg mangler ord, men har heldigvis endel bøker å lete i.

Jeg vil påstå at vg.no til stadighet overgår seg selv. Så også her forleden, da jeg vil tro mange satte Nutriletten i vrangstrupen i ren og skjær forvirring.

Dagens quiz: Hvor går grensen for "smertelig tynn" og "drømmekropp"?

Er hemmeligheten rett og slett å gå for langt?

Dagbladet melder i dag at FrP's Per Sandberg i februar i år ble fysisk angrepet da han stod utenfor Stortinget og tok seg en røyk. At det var hans hengslete svirebror Hallgeir Langeland fra SV som reddet den tidligere FN-soldaten, er jo verdt litt oppmerksomhet i seg selv. Likevel biter jeg meg merke i det gode forslaget Sandberg selv kommer med:

"Den dagen jeg ikke kan gå på gata eller på en pub, så slutter jeg heller med politikk, sier Per Sandberg."

Case closed!

"Magen mumlar om det som skjer
i mørkret
beina klager over det som vert borte
auga ynskjer å sjå seg sjølv
lukka
fitta kviskrar om det som var fruktbart
pikken pressar seg opp gjennom sprekk
mot puls og pels og pust og pule"

Ja, dette er altså et av diktene transkjønnede Tarald Stein gir ut i sin nye diktsamling Framandkar. Det kunne vært verdt et blogginnlegg i seg selv, men det er ikke det som først og fremst fanger min oppmerksomhet i Magasinets artikkel om poeten i dag. Det som sitter som spikret i sinnet, er måten journalisten har valgt å ordlegge seg på:

"Diktene er dels blitt til mens han forberedte seg på å fortelle den store hemmeligheten, dels etterpå, i påvente av at han kan ta skrittet helt ut."

Jeg blir simpelthen taus.

Men skrive kan jeg heldigvis fortsatt, og da benytter jeg sjansen til å berømme Tarald Stein for å gi transkjønnede noe mer enn hormoner og operasjoner, nemlig en stemme og et ansikt.

Mmmmh, denne kjolen ser så god ut, og nå er den min! Om det ikke hadde vært for at den ville blitt borte, så skulle jeg ha spist den opp på flekken!

Når lappene der det står "Bruk dobørsten!" ikke lenger fungerer, må man benytte seg av sterkere lut. Man kan imidlertid spørre seg hva det er som gjør at enkelte velger å ikke benytte seg av et slikt instrument?

- Er det ekkelt å ta på børsten?
- Velger de å ikke ta en titt?
- Er det liksom ikke så nøye fordi det er på jobben?
- Er de så ivrige på å få vasket hendene at de simpelthen iler mot vasken og glemmer det hele?
- Synes de at alle skulle gjøre som dem, at det på sett og vis er pent å se på?
- Er det en fetish?
- Driter de i det?

Det er ikke grenser for hvor mange merkverdigheter vi skal måtte tåle fra mediene i deres iver over å komme med de beste tips og råd for en enklere hverdag. De siste gode innspillene fikk vi i Aftenposten 02.03.08, og de handlet om pakketips på tur med barn. Jeg synes denne tok kaka:

"Det er kjempeviktig å ikke ta med Lego. Tenk å miste én bit på flyplassen når man venter på flyet. Så er det "go to gate" og mor eller far finner ikke igjen klossen, sier Valgermo."

Ja, tenk på dét, du!

I det siste har jeg fått meg en ny og litt merkelig interesse. Sofasoving utenfor eget hjem. Jeg får det stadig for meg at jeg har lyst til å dra på besøk til noen rett og slett i det øyemed å få sovne på sofaen, enten for en liten time, eller for en god natts søvn.

Ingenting er som å la øynene gli igjen til ukjente lyder, småprat, kanskje TV eller noe rolig musikk, liggende under et ukjent, mykt og slitent pledd.

Er det et uttrykk for behovet for det enkle liv? Burde jeg levd turnélivets glade dager? Liker jeg ikke min egen sofa eller seng? Spørsmålene er mange, men ikke så interessante. Det eneste jeg vil er å sove på sofaen din!

Får jeg lov?

Jeg er nå Oslobeboer fra innerst til ytterst. På besøk i Tønsberg i helgen, bestemte jeg meg for å få fraktet de to siste eskene jeg hadde på loftet i mitt barndomshjem til mitt eget "voksendomshjem" i Oslo. I dag har jeg gått gjennom litt av det som var i dem, og minner strømmer på. Brev fra gode venner, kort fra folk jeg har glemt, sanger skrevet til konfirmasjonen og hilsener til bursdag og jul. Så heldig jeg er som har kjent så mange, og at så mange har tenkt på meg og skrevet til meg.

Mellom alle de andre brevene, finner jeg en liten hvit konvolutt med en liten tegning utenpå. Det står "Til Pernille. 25. februar 1995. Åpnes helst etter år 2000". Det er et brev fra meg til meg, datert "Lørdag 3.2.1993". Jeg har tydeligvis åpnet det i 1995, og bestemt meg for å spare det enda litt.

Det er merkelig å lese det. Jeg veksler mellom å bli pinlig berørt fordi jeg skriver så gammeldags og veslevoksent, til å bli glad for at jeg var så lur og søt at jeg skrev brevet. Nederst har jeg klippet, brettet og stiftet fast en liten lomme med en tiøring i, som jeg har tegnet oppå med blyant så det blir et omriss av mynten. Sist gang jeg tok ut og holdt i den mynten var jeg nettopp fylt 11. Nå har jeg nettopp fylt 26, og det meste er annerledes.

Kjære Pernille

Nå er jeg blitt 11 år. Hvor mange år er du nå? Kanskje 11 1/2, eller er du over 20? Jeg håper at du og jeg kan vente så lenge med å lese dette brevet, og at du da kan le riktig godt, over noe så skrullete og rart som dette vil bli om noen år. Jeg spurte akkurat om jeg kunne få et eple (knask-knask.) og det fikk jeg. Kan du, før du leser ferdig brevet, spørre om å få et eple nå også? 1. mars får vi ikke bruke 10-øringer lenger. Synd!!!!!

Hjerte (tegnet inn)-lig hilsen Pernille, 11 år

Så her sitter jeg, da. Og spiser et eple. Noen ting er altså ved det gamle. Men her var ingen å spørre om lov.

Knask-knask.

Av og til blir man grepet av hvor mange sannheter som finnes. At det alltid er to sider av en sak vil jeg påstå er en solid underdrivelse. Som regel er vi i stand til å levere flere ulike versjoner av det meste vi gjør, sier og er med på, avhengig av hvem som er mottakeren av informasjonen. Er det i menneskets natur å tilrettelegge informasjonen slik at man selv kommer best mulig ut av en situasjon, eller er det så uskyldig som at hjernen selv sorterer viktig og uviktig informasjon, med et knapt synlig formildende slør?

Som regel er konsekvensene mikroskopiske eller ingen. Innimellom er de katastrofale. Uten å si så mye om utfallet av følgende sak, er det så altfor nært det levende livet at Manuela Ramin-Osmundsens kommentar til Anne Lise Ryel om at "det var synd at Ida Hjort Kraby hadde trukket sin søknad til jobben som barneombud" kan minne om en slik "strykbar kommentar". En slik en som man så sterkt ønsker at man aldri sa, at den blir tryllet vekk og bagatellisert når man i ettertid skal gjøre rede for sine handlinger og i moralitetens navn kle seg naken og fortsatt fremstå som vakker og ærbar.

Vakkert og ærbart blir det som regel dessverre kun når det er den slipte sannheten som blir presentert. Sannheten er som regel lagt styggere enn virkeligheten tåler. Hvor nær omgang med andre mennesker ville vi maktet dersom vi visste om alt det som foregår når mennesker er alene, eller alene sammen?

Vi kan vel knapt tenke oss hvor mange som lar være å vaske seg på hendene etter toalettbesøk og deretter gir oss et riktig godt inntrykk med et fast og selvsikkert håndtrykk. Hvor mange som bedyrer sin falske uskyld i retten og smilende blir frifunnet. Hvor ofte maten du får servert har havnet på gulvet, og likevel smaker aldeles fortreffelig. At det finnes de som lykkelig takker ja til å gifte seg med en partner som bare dager i forveien har vært på besøk hos en hemmelig nummer to.

De små løgnene, underdrivelsene og handlingene i hverdagen er sannsynligvis like ofte ilden som lager røyken, og oljen som får maskineriet til å gå lydløst rundt. I det åttende bud er oppfordringen klar:

"Du skal ikke lyve.
Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke lyver på vår neste, ikke sviker ham eller taler ondt om ham, men unnskylder ham, taler vel om ham og tar alt i beste mening."

Og alt dette gjør vi mer enn gjerne for vår neste. Så lenge det er til vårt eget beste. Og det gjelder i grunn det meste.

Jeg gjør herved regnskap over året 2008, så langt:

Antall brødbakster: 11 (Mye godt! Spelt, dansk rug, solsikkebrød osv.)

Antall gjestedøgn: 27 (Thea, Elise, Rønnaug, Peter, Ida og Synnøve, takk for besøket!)

Antall trappevask: 1/2 (Støvesugde kun. Merker at jeg bare klarer å vaske når det er hengt opp liste.)

Antall leste bøker: 6 (Om mus og menn av John Steinbeck, En ettermiddag om høsten av Mirjam Kristensen, Den merkelige hendelsen med hunden den natten av Mark Haddon, Mesteren og Margarita av Michail Bulgakov, Fantastisk og elsket av alle (og på jobben går det også kjempebra) av Martina Haag og Creme Fraiche av Suzanne Brøgger.)

Antall døde planter: 1 (Men jeg tror kaaanskje den kan vekkes til live igjen.)

Antall blogginnlegg: 3 (Inkludert dette. Altfor få. Må leve livet, bli inspirert.)

Antall lykkelige dager: 38 (Smiler hver dag.)

I romjula 2007 var det mer enn svor og marsipan som gjorde familien min litt rare i magen. Det ble kjøpt gård. Jeg vet jo at de har tenkt på det en stund, men har vel aldri trodd at det skulle skje på ordentlig. Kanskje et småbruk å bruke som hytte, muligens, men å flytte?

1. mars tar mamma, stefar, stebror, fostersøster og lillebror over gården, og rundt samme tid vinker vi vel et tårevått farvel til Solvang. Hvorfor vil jeg savne Solvang? Hva er egentlig det som kalles minnene?

Lise. Min kjære farmor, naboen til mamma. Adventste, pratestund i stolene, fotografier, hybeltilværelse, mimring, små verdensproblemer

Barndomshjemmet til Astrid, familien hennes, innom hver dag før skolen, ting i alle trappetrinna, fine senga, to-dørs-badet, tetris

Barndomshjemmet til Tone, trampolina, telt i hagen, rommet hennes, Anlaug og Bernt, veden i stua, tunge dører som smalt!, godteri og film

Barndomshjemmet til Bastian, masse hvitveis, kakao og stort, skummelt lys som skremte oss når vi løp gjennom hagen

Barndomshjemmet til Henrik, boller med brunost, besteforeldre, stor og kul bror, Kari og Iver, instrumenter

Månedammen, tur, grusomme løpeturer i gymtimene, grilling, klassen

Byskogen skole, ni år. Fine. Paviljongen, fotballturnering, sniksitte på radiatorer i timene, Torill - verdens fineste bibliotekar, rød lampe = innefriminutt!

Kongleveien, skoleveien min, som lukter ananasis om sommeren, Astrid som datt på sykkelen, katter, store katter

Mix-kiosken, henging på hjørnet de luxe, spaning, godt og blandet, blått-blått-blått

Kirkegården, tur, barnegravene, farfaren min, fine navn, grønt-grønt-grønt

Nå skal vi bli nøttlendinger. Tror kanskje aldri at jeg kommer til å se på meg selv som det, men hvem vet. På gården skal vi ha hester og dyrke høy. Hva gjør man på gård? Hvem gjør hva? Hvorfor gjør man det? Og ikke minst hvordan?

Det eneste jeg vet er hvor. Og knapt nok det.

Takk til min fantastiske venninnne Rønnaug for en god latter, en dødelig lukt og en særs middels opplevelse ved bruk.

Mindre heldig produkt har jeg faktisk aldri vært borti! Noen verre?

Noen ganger så blir man så glad. Det ble jeg da jeg så bildet av denne sjokoladen i en NRK2-dokumentar jeg bare halvveis lånte et øye til. Tenk om man kunne få en slik til jul!

I rundt fem år har jeg avstått fra godteri og brus med sukker. Påske og juletider er unntakene, samt de godterier som skulle få plass på et kakestykke. Gradvis har det store konsumfokuset jeg alltid har hatt når det kommer til seigmenn, sjokolade, lakrisbåter, drops, sure, salte, søte, gode, klissete saker gått over i å bli en slags drømmetilstand, en flørting med det å unne seg noe. Spare på skattene, opphøye de små detaljer.

Nå er det desember igjen. Og ikke hvilken som helst dag i desember, det er dagen før dagen. Jeg skal nyte marsipankuler, en og annen twist, Anthon Bergs små flasker, kanskje et glass Villa Champagnebrus (kan noen lage den sukkerfri, takk), og kinderegg og annet som kommer i min vei. Det er skrekkblandet fryd som raser gjennom kroppen. Et år med sunt, relativt magert og sukkerredusert kosthold gjør at jeg lurer på om det beste, både fysisk og faktisk smaksmessig sett, ville være å hoppe over hele godtepausen. Men tradisjon er tradisjon.

Det handler om å strekke seg litt lenger.

Inspirert av glamtjej Lene Alexandra Øien, som påstår at hun var nær ved å kjøre på en fotgjenger grunnet denne reklamen, forsøkte jeg meg på et søkt og sykt prosjekt på min daglige vei til jobb i morges.

Jeg passerte ikke mindre enn tre slike plakater mellom hjemmet og arbeidsstedet. For hver gang jeg nistirret på en av dem, med en nyvunnet og hardt fokusert følelse av attraksjon og hengivenhet, forsøkte jeg å kollidere med folk. Jeg gikk rett og slett rett fram og styrte så godt jeg kunne rett mot tilfeldig utvalgte folk, først og fremst menn. Det var lettere sagt enn gjort. Folk var overhodet ikke interesserte i å kollideres med, verken unge eller eldre.

Til slutt endte jeg min svært spesielle ferd med å dulte litt bestemt borti en av plakatene i det jeg smøg forbi. Det føles passe teit, og veldig meningsløst.

Markus Andersson. Give me more. Dette holdt bare ikke for min del.

Det er få personer her i verden som til de grader har klart å få så mange tilhengere på kort tid som Sprekken med Stemmen klarte. Minst like imponerende er det hvordan han plutselig har klart å vri all positiv energi han var omsluttet av om til noe litt harry, tafatt og særdeles lite attraktivt for allmenheten. Hva melder Nilsen? Hva vil Nilsen? Nilsen liker øl. Nilsen liker damer. Nilsen bygger hus. Nilsen lager barn. Gratulerer. Synger Nilsen mer? Sannsynligvis. Jeg vet ikke.

Men jeg skal se om jeg kan tyne ut litt godvilje nå som organisasjonen Plan viser et slikt engasjement.

Til Kurt
Fra Pernille

Du skal få en ny sjanse. God jul.

Det er ikke alltid man skjønner hva man tenker på, eller hvorfor eller hvordan man tenker som man gjør.

Man kan tenke veldig stygt om en man har all grunn til å like godt, eller godt om en man ikke burde like så godt i det hele tatt. Nok om det.

I det siste har jeg imidlertid oppdaget en spesiell evne jeg har, og som jeg først var overbevist om at måtte være mer utbredt enn det viser seg at det er. Jeg velger nå å skrive noen linjer om fenomenet, ganske enkelt for å dokumentere, samt fordi jeg søker likesinnede eller noen som kan fortelle meg litt om hvorfor jeg fungerer slik jeg gjør.

Nok grøtperiferigange: Jeg snakker om å huske ord, navn og begrepers bokstavantall. Jeg husker altså ikke bare om ordet jeg leter etter er kort eller langt, jeg husker som regel antallet bokstaver det er velsignet med, i sær hvis det begrenser seg til maks 10 bokstaver.

Den siste uka har jeg blant mye annet hatt gleden og vreden av å huske følgende, men ikke selve navnet:

1. Tysk skihopper: 4+9 (eller var det kanskje 8, jeg klarte ikke bestemme meg)
2. Sted i Telemark: 7 (eller var det kanskje 6? Følte på meg at det måtte være noe "rart")
3. Engelsk ord for mandarin: 9 (inkl. enten 5+4 eller 4+5 bokstaver i "gruppering".)

Etter en stund kom svarene:

1. Jens Weissflog (På tysk Weißflog)
2. Seljord (normalt uttalt med stum d)
3. Tangerine (i mitt hode Tange-rine, føler ofte for å "dele opp" lange ord, selv om jeg jo hater orddeling)

Så, hva er min diagnose? Og er vi flere?

I mitt daglige virke snakker jeg ofte med skole- og kommuneansatte. Det er mange hyggelige, en del kjedelige og et overraskende stort antall superfrekke sentralbordansatte, rektorer og rådgivere spredt rundt i Norges land.

En ting har de derimot alle felles: Problemer med å huske e-postadressene sine. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger de gir meg feil adresse, selv om jeg raskt skjønner at noe må være galt. Om jeg våger å spørre, får jeg svært bastante svar i retur. (Hvis dere leser dette: dersom alle de andre i kommunen har en adresse som ender på ”@utheim.kommune.no”, så er det sannsynligvis punktum mellom utheim og kommune også i din adresse.)

Særest er det imidlertid at 30-40 % finner det hensiktsmessig å opplyse meg om at deres e-postadresse faktisk kun inneholder små bokstaver! Det høres som regel ut som om dette er noe snedig og moderne som akkurat deres kommune har funnet på!

oppgitt@folk.ass

Jeg vil med dette hylle Jared Leto og Claire Danes som Jordan Catalano og Angela Chase for fantastisk kjemi og vaskeekte tenåringsløøøøøøv i tidenes beste serie "My so-called life".

Bare bildet for meg til å grine og le. Lenge leve DVD-boksrevolusjonen.

Bare litt mimring for mimringens skyld, for de som vil. Jeg vil.

Angela Chase: My parents keep asking how school was. It's like saying, "How was that drive-by shooting?" You don't care how it was, you're lucky to get out alive.

Angela Chase: Walking into someone else's house for the first time is like entering another country. Not that I've ever been to another country.

Angela Chase: Like with boys, how they have it so easy. How you have to pretend that you don't notice them... noticing you.

Angela Chase: I'm in love. His name is Jordan Catalano. He was let back, twice. Once I almost touched his shoulder in the middle of a pop quiz. He's always closing his eyes like it hurts to look at things.

Rayanne: You wanna have sex with him.
Angela: Who?
Rayanne: Who. Jordan. Catalano. Come on, I'm not gonna tell anyone, just admit it.
Angela: I just like how he's always leaning. Against stuff. He leans great. Well, either sex or a conversation. Ideally both.

Som om ikke de nokså uskyldige historiene om mine navnesøstre skulle volde meg hodebry nok, har jeg den siste uken levd et actionspekket liv på søken etter en frekk identitetstyv.

Fredag ettermiddag ble jeg oppringt av en hyggelig mann med en overraskende og skummel agenda: Jeg hadde unnlatt å betale et større beløp som jeg skyldte Hafslund for strømforbruk, og nå var saken gått til inkasso. Han var innstilt på å få til en løsning, men jeg forstod virkelig ingenting.

Etter mye om og men, kom jeg på at jeg måtte spørre om hvilken adresse strømabonnementet var knyttet til. Jeg hadde nådd inn til kjernen av problemet, det viste seg at Parkveien 73 var åsted for mitt luksuriøse ekstraliv. Den hyggelige mannen og jeg ble raskt enige om at det var en feil som var skjedd, og etter all sannsynlighet var jeg robbet for egen identitet!

Til tross for at Herr Hyggelig ville ta seg av den videre saksgang, ringte jeg sporenstreks til Hafslund Strøm og Sikkerhet AS. Therese tok meg godt i mot, og var like hjertens enig i at det var lumske saker på gang. Jeg ble bedt om å sende en skriftlig forklaring, noe jeg selvsagt gjorde på null komma niks. Mandagen kom, og jeg kikket meg stadig over skuldra etter mistenksomme navnetyver, uten at noen klarte å fange min oppmerksomhet. Spørsmålene var mange: Ville inkassosaker bli en del av min nye hverdag? Var vi to Pernille Christensen'er med samme fødselsdato? Ville jeg komme i fengsel? Ville jeg evt. dele fritiden med Veronica Orderud og Gamal Hossein?

Mandagen kom, og jeg tok på nytt kontakt med mine venner i Hafslund. I mellomtiden hadde to av mine hyggelige bekjente med daglig virke i nevnte bedrift gitt meg klar beskjed om at de ville fikse biffen dersom situasjonen foreverret seg. (Det var nytt for meg at vektere og datakyndige hadde en slik makt i Hafslund, men det var ikke meg i mot, gode råd var ikke akkurat billige.) Telefonen gav meg kontakt med Ola som tok meg og min underlige situasjon alvorlig, (det er mye alvor i gode kundebehandlere) og ringte meg etter noen timer opp med følgende budskap:

"Vi har tatt feil, en annen Pernille Christensen har opprettet et strømabonnement, og vi gikk automatisk ut i fra at det var deg, siden du er kunde fra før!" Snakk om å slippe lufta kjapt ut av en spektakulær ballong! (Og hva er logikken i å anta at jeg fører to parallelle abonnement, et med den mest respektfulle fakturabehandling og et med den skrekkeligste betalingsvegring?)

Nok en gang er det mine egne navnesøstre som har gitt meg hodebry og merarbeid. Men også underholdning og grunnlag for historier og blogging. Statistisk sentralbyrå forteller meg at vi per i dag er en gruppe på 9. Den dagen jeg hører at vi har blitt 10, skal jeg invitere til Pernille Christensen-fest i Himmerik (mitt ringe hjem). Ser for meg at jeg ikke er den eneste med et par gode historier. Men jeg kommer til å gjemme unna verdisaker og beilere. Enkelte ting kødder man bare ikke med. Det var nytt for meg at strøm tydeligvis ikke er en av dem.

Bill. merk. Mellomfornøyd strømkunde med plettfri vandel og et stadig sterkere ønske om moderat navneendring.

Etter tre måneder i selvpålagt kjøkkenmaskinkjøpekarantene avgjorde jeg endelig at Kitchen Aid blender og Kitchen Aid kjøkkenmaskin skulle befinne seg på min kjøkkenbenk. Med 4 vervepoeng til gode i den ooooh herlige Bokklubben, kjøpte jeg maskinene til en småstiv, men sterkt redusert pris.

At jeg var alene da jeg åpnet eskene, skal vi alle være glade for. Det var hvining, sukk, latter og tårer om hverandre. Siden ankomsten har de stått helt ubrukt på benken, med unntak av at jeg stadig klapper på dem når jeg går forbi. Foreløpig har jeg mer enn nok bare ved å se og kose på dem.

Noen som har forslag til hva jeg skal lage i debuten(e)?

Man kan si et og annet om Mina Hadjians måte å uttrykke seg på. Det blir likevel for bagateller å regne når man sammenligner med alt vår nye riksklyse, Marianne Aulie, får seg til å kreve, omtale, klage på og tillate seg.

Skjerm den dama fra seg selv før hun overtar tronen etter avdøde Høiby!

Blir man rikere eller fattigere av å få så mange bøker for 500 kroner?

Jeg bare spør.

(Eh.. Kremt. Bare et spørsmål til: Hvor plasserer man et slikt impulskjøp hvis bokhyllene allerede renner over?)

La oss begynne med en klisjé: Vi lever i et bruk- og kastsamfunn.

Det kan så være, men jeg synes til tider kjøp- og skuffsamfunnet er vel så plagsomt. Inspirert av en bekjent tenker jeg ofte at jeg skal kaste 20 ting i uka, men klarer sjelden å gjennomføre det. Dessuten er jeg bare en, så skal det bli helt rettferdig er kanskje 5 ting i uka mer passelig for meg.

I dag har jeg satt meg som mål å kaste 10 ting.

Følgende saker har endt i søpla:

1. Fire stearinlyst jeg har hatt i fem år. Jeg hater fargene, de kommer aldri til å bli brukt.
2. Et forfatterhefte om Anne B. Ragde. Det er litt for mye å motta forfatterhefte om alle forfatterne du får bøker av, kjenner jeg. Rart jeg ikke har kastet det allerede.
3. Et gammelt engangskamera med utløpsdato i 2006. Aner ikke hvem som eier det, det er i alle fall ikke meg. Har flere ganger tenkt på at det kunne være artig å fremkalle det, men kjenner jeg får litt angst for at det skal være rare bilder av folk jeg bare halvveis kjenner eller noe.
4. Tre beslag til det gamle klesskapet mitt.
5. Nemi-skoledagbok fra 2005. Har ikke skrevet et eneste ord i den.
6. To brukte billetter, en til Grand Old Man på Nationalteatret og en til innspilling av Team Antonsen hos NRK.
7. En elendig skritteller jeg aldri har brukt.
8. Tre tomme p-pille-brett.
9. Enda flere beslag som ikke kan brukes til noe.
10. En dårlig mascara.

Jeg beholdt en Rubiks kube som er litt dårlig, men som jeg fikk innmari lyst til å leke med!

Så? Hvilke 10 ting har du kastet i dag?

Her om dagen fikk jeg innkalling til fødselsgynekolog. Litt overrasket, men jeg forstod jo raskt at jeg var tatt for å være Pernille T. Kristensen. Jeg gjorde min moralske plikt, og ringte sporenstreks til gynekologsekretæren og fortalte hva som hadde skjedd. Hun var 99% uengasjert, og ba meg etter hvert om å sende brevet i retur.

For et par dager siden ble jeg oppringt av polititet med spørsmål om jeg var Pernille T. Kristensen. Det er jeg ikke, men jeg kunne opplyse om at jeg hadde fått posten hennes i det siste. Han mente det var bra, men ikke godt nok.

Hun lever tydeligvis et langt mer interessant liv enn både meg og de andre Pernille Christensen-ene med Ch. Lurer fortsatt på hva andre får av informasjon om mitt liv...

Finnes det forslag til et nytt mellomnavn eller et tøft etternavn jeg kan ta til meg?

Grønland: et eldorado av kulturer, religioner og tradisjoner.

God sommer, kjære venn!

Fra Pernille

I samtale med unge, lovende Pettersen kom det frem en kinkig problemstilling. Hvordan utarter dobesøk for blinde seg?

Pettersen var inne på tanken om at de kanskje ikke bruker offentlige toaletter, men det slo vi rask fra oss.

- Hvordan vet de om de setter seg på et ekkelt toalettsete?
- Hvordan vet de om de har tørket seg tilstrekkelig?
- Hvordan vet de om de bruker kosten godt nok i etter å ha gjort sitt fornødne?
- Velger mennene å stå når de urinerer? På den ene siden vil de jo da unngå eventuelle skitne seter mot kroppen, men vil selv sannsynligvis lage en del søl.
- Bruker de handicaptoaletter? Og hvordan kan de da finne ut hvor toalettrullen er plassert, når det er klin umulig for oss seende å nå den?

Dette, og mye annet, lurer vi på.

I det siste har jeg lurt mye på hvordan jeg skal rekke å leve livet mitt når det er så mye man bare MÅ gjøre! Jeg har forsøkt å lage en slags liste over livets evighetsprosjekter:

- vaske håret
- skure hjemmet
- følge opp venner og familie
- kjøpe inn forbruksvarer som tannkrem og oppvaskmiddel
- lade mobiltelefoner, kamera og iPod
- fjerne sminke og rense huden
- klippe negler
- spise
- skifte lyspærer
- knipeøvelser
- tømme fryseren
- parre sokker
- tørke støv
- holde liv i basilikumplanten
- betale regninger
- levere selvangivelse
- bruke tanntråd hver dag
- kure håret
- lage eget vaniljesukker
- prøve å komme på ting man har glemt å gjøre

Dagbladet på nett skriver i dag om konflikten mellom Rocco og ekskjæresten, men trekker også frem lyspunkter i ungguttens travle liv:

"Russetid er også Rocco-tid. Han forteller at han har vært på Tryvann sammen med russen og dermed kombinert fest og moro."

Jammen godt han fikk slått to fluer i en smekk!

I dag så jeg for første gang på dette gjespende kjedelige morgenprogrammet til Pia Haraldsen der "folk flest" kan vinne pengepremier fra studio eller over telefonen.

Haraldsens medprogramleder hypet en innringerkonkurranse med å si "Jeg har ikke sovet i natt. Jeg er nemlig så utrolig heldig! I dag skal jeg gi bort masse penger. Vil DU ha 100.000 skattefrie kroner inn på konto? Det er vel ingen andre som har så bra jobb som meg?"

Ingen ytterligere kommentar.

I anledning at Prinsesse Märthas ektemann Ari Behn skulle lansere et servise designet av ham selv, oppdaget jeg hvor redd jeg var for å like det. Jeg er litt på jakt etter å finne et servise jeg med tid og stunder kan begynne å samle på, og innså at det ville være på grensen til nitrist om jeg hadde falt for Behns bidrag.

Gleden er derfor stor nå som jeg endelig har sett resultatet, og jeg synes det ser helt forjævlig ut. Det er imidlertid en fare for at det ikke er estetikken det er noe galt med. Mine vonde barndomsminner knyttet til medvirkning av tyveri av nabopikens påfuglfjær, kan gi enkelte negative assosiasjoner.

Til mitt forsvar: Hun rappa til stadighet sykkelen min!

og

Det vakke miiiin idé. Men hvem tror vel på det?

Jeg lurer litt på om enkelte nyhetsopplesere har inngått en pakt om å si Pasient George W. Bush den siste tiden.

Jeg har hørt det et par ganger, og gleder meg allerede som et barn til neste gang.

Etter å ha sett et TV-program om avhengighet knyttet til livet på internett, slo en tanke ned i meg: Hva kan man egentlig bli avhengig av, og er det noe man absolutt ikke kan bli avhengig av? Kan psykisk avhengighet knyttes til det aller meste?

For lesere av bloggen er det kanskje utenkelig at noen kan bli avhengige av tran eller strikking, men for den gjengse mormor er nok dét langt mer forståelig enn avhengighet av MSN, nesespray eller intimbarbering.

La meg liste opp saker og ting man har hørt folk bli avhengige av:

Lipgloss
Narkotika
Facebook
WoW
Body lotion
Fet mat
Tv-titting
Spilleautomater
Sjokolade
Bekreftelse
Kaffe
Tobakk
Alkohol
Trening
Viagra
Sms
Porno
Tetris
Sukker
Botox
Sex
Facebook
Shopping
Gardiner
Vekkerklokke

Og jeg kommer faktisk ikke på noe man ikke kan bli avhengig av. Bortsett fra kanskje:
Regninger
Sure naboer
Utslitte klær

Etter å ha lett en stund, fant jeg endelig teksten, Tone. Denne er til ære for deg!

Visan om den sköna konstberiderskan
Elvira Madigans
kärlek och grymma död.

musik:traditionell text: J. L. Saxon
Sorgerliga saker hända
Än i våra dar minsann,
Sorgerligast är dock denna -
Den om fröken Madigan.

Vacker var hon som en ängel:
Ögon blå och kind så röd,
Smärt om livet som en stängel;
Men hon fick en grymmer död.

När hon dansade på lina
Lik en liten lärka glad,
Hördes bifallsropen vina
Ifrån fyllda bänkars rad.

Så kom greve löjtnant Sparre,
Vacker var han, utav börd,
Ögon lyste, hjärtan darre,
Och hans kärleksbön blev hörd.

Greve Sparre han var gifter,
Barn och maka hade han,
Men från dessa han nu rymde,
Med Elvira Madigan.

Så till Danmark styrdes färden.
Men det tog ett sorgerligt slut,
Ty långt ut i vida världen
Tänkte de att slå sig ut.

Men se slut var deras pengar,
Ingenting att leva av!
För att undgå ödet stränga
Bygga de sitt bo i grav.

Och pistolen full av smärta
Greven tar och sikte tog
Mot Elviras unga hjärta:
Knappt hon andas, förr´n hon dog.

Ack mig hör, Ni ungdomsglada,
Tänk på dem och sen Er för
Att Ni ej i blod få bada
Ni ock en gång, förr´n Ni dör!

En viktig del av Kristopher Schaus "Forfall" i et butikvindu på Karl Johan var å lese Vigdis Hjorths samlede verker. Selv har jeg sveipet innom et par av dem uten å ha merket stor forskjell verken i sinn eller psyke.

Det overrasker meg derfor veldig at den hardeste dama jeg veit om, generalsekretær i Actis uttaler følgende i forbindelse med at forfatteren har snakket varmt om sitt forhold til alkohol:

"Generalsekretær Anne-Karin Kolstad, i Actis - Rusfeltets samarbeidsorgan, sier Vigdis Hjort med sitt forhold til alkohol ikke er noen rollemodell.

- Men samtidig er hun en sterk kvinne, hun skriver utrolig bra bøker. Jeg tror ikke bøkene blir bedre om de er skrevet i alkoholrus, sier hun."

Jeg skulle fryktelig gjerne ønske meg en debatt mellom Schau og Kolstad. Det ville blitt århundrets begivenhet!

25 år har jeg blitt, og mangt og meget vet jeg. Det er likevel en del ting jeg ennå ikke har fått med meg, blant annet dette med å lyve om hvor man befinner seg. Titt og ofte opplever jeg å være i nærheten av mennesker som snakker i mobiltelefon, og overraskende ofte forteller de at de befinner seg et helt annet sted enn det de gjør.

Jeg forstår at det i enkelte tilfeller kan virke forlokkende dersom man f.eks. er sent ute til en avtale, og håper at den andre vil vente til du kommer frem. Det jeg derimot ikke forstår er han jeg gikk forbi på vei fra jobb som sa "Jeg er på McDonalds" når han egentlig stod på Grønlands Torg. Eller hun som sa hun satt i taxi da vi satt på toget mot Tønsberg. Eller han som sa han var på torvet i Bergen når han vandret på Karl Johan.

Men jeg skulle gjerne likt å gjøre det samme hver gang noen spør hvor jeg er når jeg er på togtur og ikke aner hvor jeg befinner meg. Eller når jeg nok en gang er i ferd med å slå i hjel en nydelig lørdagshalvtime på Meny.

Hvor tar hjernen min veien når jeg i garderoben på Tøyenbadet stadig vekk tenker "Jøss, det må være damedag i dag!"?

Lørdag kveld tok jeg med meg mine to yngre brødre (16 og 10 år ) og en av kusinene våre (10 år) for å oppleve Karpe Diem-konsert på et hestestevne (!) utenfor Tønsberg.

Ungene mine er Karpe-storfans, med alle tekstene innabords, og jeg er litt småsjarmert selv. De enorme lokalene huset hundrevis av oppstasede fjortispiker og en god del små barn. En og annen voksen var å se, men overraskende få i forhold til at det var mye småtråkk der. Eiere av det enorme konsert- og konferanseanlegget er Smiths venner, og man skulle tro at kvelden skulle foregå i sømmelige former. Så feil kunne man altså ta...

Les mer "Vågalt vorspiel" »

Følgende artikkel er å lese på Nettavisen 3. mars 2007. Historien er i seg selv for god til å være sann, og det slår meg at det er helt andre ting som fenger meg enn den brutale volden:

Slo ned armløse Tommie (23)

- Jeg kan jo ikke verge meg.

23 år gamle Tommie mangler begge armene. Onsdag kveld ble han offer for et brutalt ran på åpen gate i Hedemora i Dalarna, skriver Expressen.

To unge menn brukte balltre og slo brutalt ned Tommie og hans personlige assistent, som hadde vært og leid en film sammen.

- De gikk hardest på meg, av en eller annen grunn. Kanskje fordi jeg er størst. Men jeg kan jo ikke akkurat verge meg, sier Tommie, som ikke vil oppgi etternavnet sitt, til Expressen.

Den funksjonshemmede 23-åringen ble liggende blødende og bevisstløs på gata til ambulansen kom.

Ranerne fikk med seg penger fra både Tommie og assistenten, samt filmen og movieboxen de to hadde leid. Kommunestyret i Hedemora er sjokkerte, og lover å jobbe hardere for forebygging av kriminalitet, ifølge Expressen.

Spørsmål i tilfeldig rekkefølge:

1. Hvor anonym kan du fremstilles kun ved å utelate etternavn hvis du heter Tommie med "ie", mangler to armer og bor i Hedemora i Dalarna?
2. Datt Tommie fremover, og fikk ikke snudd seg rundt pga mangel på armer? Må ha vært kaldt.
3. Leie moviebox? I Sverige? I 2007? Sprekt.

I det siste har jeg fått en vanvittig og relativt akutt aversjon mot røykende personer i gatebildet. Uten at jeg har klart å følge min egen utvikling har jeg fra å være normalt høflig og tilsynelatende nøytral, begynt å kikke stygt på enhver kjederøyker, og stirre røykemødre i senk med mord i blikket.

Hadde enda sigarettbesittelse vært av kriminell karakter, skulle jeg latt meg selv ture frem uten skrupler. Det er det altså ikke, selv om man kan diskutere hva strafferammene for røyking i kombinasjon med barnevogntrilling burde være.

For ikke å bli fullstendig hverdagsdjevel skal jeg ta meg selv i nakkeskinnet og forsøke å tenke én positiv tanke om hver av dem jeg bebreider for deres gammeldagse uvane. Jeg begynner allerede i dag:

Damen med barnevogn hadde velstelt hår.

Det er nesten umulig for meg

- å sette inn halvtømte brusflasker i kjøleskapet hvis en colaflaske har endt opp med lightkorken og omvendt

- å bruke fleksikortstemplene i annet enn "riktig" rekkefølge (fra 1-8.)

- å sette vekkerklokka på 0752 hvis jeg kan velge 0750. Og det kan jeg jo.

- å la være å lukke kjøkkenskapene

Jeg måtte bare skrive det ned for å se om det så verre ut på trykk enn i mitt hode. Det gjorde det egentlig.

... hva som er så gøy med å shoppe klær?

Bli varm, bruke penger, speile seg i sjokkbelysning og måtte bære tunge poser hjem. Jeg skjønner det ikke. Skjønner det virkelig ikke!

Det er kanskje ikke så rart at jeg har ca 20 plagg til sammen. Jeg lover å gjøre en innsats i fremtiden. Kanskje.

Denne uka ble min farmors kjære søster begravet. Det er aldri hyggelig å gå i begravelser, men det var fint å se familie jeg aldri ser, og knapt kjente igjen.

Litt overraskende var det at jeg selv ble gjenstand for en ugrei sammenblanding av en gammel og kjær barndomsvenn av farmor. Jeg forsøkte å hilse pent, og fortelle ham at jeg var hennes barnebarn, men han så raskt bort, virket uinteressert og snakket videre med andre.

Jeg gav meg ikke så lett, og da jeg senere elget meg innpå for å snakke med ham og hans kone i minnestunden, presenterte han meg for sin viv ganske enkelt som pappas kone! Da feilen ble ryddet opp i var han vennligheten selv.

Man kan selvsagt konkludere med at snuoperasjonen kan skyldes både forfjamselse og oppriktig lettelse, men jeg vil i alle fall sende mange gode og varme tanker til alle unge koner der ute!

I dag stod jeg ved siden av en kvinne som plystret på Meny.

Det rare var at det ikke var tegn til plystreaktivitet ved å se på henne. Lyden bare kom. Jeg skjønner ikke noe.

Ikke før jeg har skrevet et blogginnlegg om navneforvirring, topper det hele seg!

Natt til lørdag får jeg sms med spørsmål om jeg er "rett Pernille". Det er jo ikke så enkelt å vite, så det blir litt melding frem og tilbake før vedkommende bestemmer seg for å ringe for å være sikker på at det ikke er meg som var det opprinnelige målet.

Etter over fire timer legger vi på, og jeg har fått bekreftet at det også er positive sider ved å ha navnesøstre.

Mvh Pernille Christensen, 25 år, Oslo

Vi er ikke mer enn 7 eller 8 med samme navn her til lands, og før har jeg ikke hatt noe forhold til at mitt navn ikke nødvendigvis er ensbetydende med MEG. De siste årene har det derimot åpentbart seg en spennende føljetong der jeg stadig får vite mer om mine medsøstre:

- én er åpenbart ikke så flink til å dukke opp på møter, og jeg har blitt grundig utskjelt av Blaafarveverket pga dette
- én har ikke meldt adresseendring til Amnesty
- én er i familie med en norsktalende slektsgransker fra Sverige som håper på å treffe rett Pernille
- én får "eksklusive" invitasjoner til dyre butikker i Bogstadveien
- én får store, fine julegaver fra folk i nord
- én er født i 85 og har identisk mailadresse som meg, bortsett fra en "_" . Dessuten elsker hun en ny fyr hver uke, og synes utvalgte jenter er noen hurper. Det står i alle fall i msn-navnet hennes. Hun har det med å late som ingenting og snakker gjerne med venner av meg som har lagt til feil pike på msn.

Dette får meg til å undres veldig på hva slags informasjon de har om meg. Vennligst sørg for at du har min korrekte adresse neste gang du skal sende meg gaver!

Det hender man observerer mennesker med åpenbart forvirret bevissthet rundt sin egen alder og tilhørende etikette. Så hendte meg i dag.

I treningssenterets garderobe er det alltid noe spennende, ekkelt, festlig eller trist å følge med på. I dag havnet jeg midt mellom to kvinner. Den ene bælfeit og ustelt sittende på en benk, den andre slitent sminket med hodet høyt hevet, stående foran speilet. Dialogen mellom dem var som følger:

1. Hæ? Hva sier du?
2. Jeg kanke høre deg.
1. Jævla kjerring! (Skriker) Hør etter da!
2. Herregud, drittdame. Du hører jo aldri.
1. Vi skal ha taco i dag, ungene har masa i dagesvis. Men man kan jo ikke ha taco på en hverdag.
2. Jeg skal ha sånn derre... (ingen avslutning.) Han kommer hjem i morgen. Da skal han på lyd og lys-messe. Med jobben. (Stolt mine over at mannen skal på messe med jobben.) Da har jeg lyst på... (ingen avslutning.)
1. Åja.
2. Å herregud, disse hetetoktene dreper meg!

Har lagt merke til at arbeidsledige gjerne omtaler seg som "mellom jobber", ofte uten egentlig å ha jobbet noe særlig, og enkelte uten å ha intensjon om å begynne å jobbe i nærmeste fremtid.

Har også lagt merke til at det er få som omtaler seg som "mellom forhold". Dette virker likevel langt mer utbredt, og jeg foreslår at det innføres, enten for single, eller for de mange som slites mellom to forhold.

Herved innført.

I dag så jeg verdens dummeste reklame. Jeg snakker selvsagt Euronics-reklamen med han dusten som sier "Hei, Katrrrine, jeg har ikke glemt deg!", men nå i ny og enda verre versjon.

"Du var innom og spurte etter vaskemaskin, og nå har vi Miele vaskemaskin til 5999! Og du som bor i leilighet må jo ha tørketrommel også!"

Javel, ja!!!?? Må hun det? Og hvor skal Katrrrrine få plass til den da? I gangen der tørkestativet står?

OM JEG TØR SPØRRE!

Man kan si hva man vil, men det er ikke en trend for de kjappeste av oss, dette med marsvinbikkjer i en påse under armen.

I dag var jeg vitne til to rosa jenter i 17-årsalderen som ankom Oslo S med Vestfoldbanen. De overgikk hverandre i gullfarvede og rosa kofferter og sminkevesker, og på toppen av lasset tronet to "lekre", lyserøde hundebagger.

En av hundene fikk lufte seg i det fri, mens det andre udyret pep ynkelig fra sitt pink prison, og eierinnen okket seg over at den masa sånn:

"Jammen herregud, Lilli, hva er det?" (Her ble jeg litt indignert, da min søster bærer samme navn.)
"Å helledussen, skal du ut eller?" (Jenta stikker hånda med røyk inn i baggen, bikkja får ca astmaanfall og er nær døden.)
"Jammen herregud, vil du eller vil du ikke ut!" (Her kunne hunden dødd, men det gjorde den ikke)
"Hold opp med maset, da." (Hun lukker glidelåsen og røyker videre, forhåpentligvis gjør hunden sitt fornødne på rosa plysj etter en lang togtur.)

Denne hverdagshistorien har ingen tydelig moral, men om du leter litt, så kanskje du lærer litt om livet, døden, rett og galt allikevel.

Julen 2006 har gitt meg en ny erkjennelse av noe jeg egentlig har ant en stund. Jeg liker ikke julepynt og den tradisjonelle staffasjen som hører høytiden til.

Les mer "Julestas og julefjas" »

I dagens VG forteller Veronica Orderud om sin frykt for å dele seng med Per under permisjoner fra fengselet.

Veronica er nok ikke alene om å være redd for å ligge i samme seng som Per. Mange vil kanskje også mene at han bør være enda reddere for å ligge i samme seng som henne.

Far: "Hva sier du til pinnekjøtt 2. juledag?"

Pernille: "At pinnekjøtt er OK mat og kjærlighet er ikke hat, det er for tiden hva jeg vet om pinnekjøtt og kjærlighet."

Far: "Du er like tydelig som gutten på tv-reklamen som sliter med å fortelle legen at han er syk i kjønnsorganet. Sett han? B-)"

Gleder meg til villaks.

...når en av de skjelvende tiggerne med stokk og utslitt tiggerkopp først kjører dyster tiggerstil, for så å rette seg opp, skyte fram brystet, klistre på et fårete flørteglis før han skriker "Blondine!" etter deg i beste tiggetid.

Nå er det på tide av Hege Duckert tar en pause fra sin royale fetish for en stund fremover. Dette ble rett og slett for mye!

Jeg innser at jeg lever et veldig ustrukturert liv, i alt det strukturerte. Jeg må legge en plan i tilfelle familie i fremtiden:

Les mer "10 ting jeg må skjerpe meg på hvis jeg noen gang får barn" »

Les mer ""Kjent, kjentere, kjentest"" »

I morgen skal lillesøstera mi, Liv (til høyre) være med på Amigo sammen med venninna si Ingrid. Jeg så Amigo forrige lørdag, og er allerede litt hekta. Veldig praktisk at min egen søster skal delta, så jeg får lov til å se på enda en gang!

Hihi, her er omtalen i Tønsbergs blad i dag, fredag 17. november 2006:

Les mer "Amigo!" »

(Fra kamp mot et Sør Afrikans guttelag på Norway cup)

Les mer "Koselig?" »

Tirsdag denne uka sendte P3's Mina et intervju hun hadde gjort med Veronica Orderud. Jeg ble som vanlig overrasket over fru Orderuds lyse stemme, og ikke minst hennes lyse sinn!

Her var det mye fliring, fnising, tulling og ikke minst et utall "gosjameg".

Informasjon som at Per stadig foreslo romantiske permisjoner, mens hun foretrakk å besøke familien, som at Lars Grønnerød da hun kjente ham var svært høflig og veloppdragen, og at hun hadde tro på gode og onde makter, var noe av det jeg sugde til meg av Orderudnytt.

Tror jeg må lese Kristin Kirkemoes "Fanget og fri" en gang til, for nå veltet sympatien min i retning Veronica igjen. Vitner som har sett noe bes kontakt meg eller politiet umiddelbart! Jeg kan altså ikke leve med uvissheten særlig mye lenger!

På tirsdag åpnet jeg under sterk tvil en nyinnkjøpt liter grapefruktjuice på jobb. Av en eller annen grunn var jeg sikker på at det var torsdag, og at den kanskje ikke ville overleve helgen.

I dag stod jeg lenge og vurderte frem og tilbake om jeg skulle kjøpe en melk som går ut 20. november, da jeg var overbevist om at det var 17. i dag.

Hva blir det neste? Håper ikke jeg lar være å kjøpe julegaver fordi jeg tror vi allerede er langt ute i 2007...

Endelig helg og jeg ser frem til en behagelig kveld alene i heimen. Middag, Skal vi danse, kanskje bok og på toppen av det hele en appelsin-Kuli. Tihi. Kan livet bli bedre?

Nei, men det kan faktisk bli en god del verre: I det jeg skal sette maten på bordet, brenner jeg meg på den ildfaste formen, inni venstre hånd.

Først er det bare normalt vondt, og jeg gjør den vanlige tabben ved å bare la vannet renne over hånden i et minutts tid. Jeg er jo så sulten, og maten er jo god og glødende, som jeg nettopp har erfart.

Utover kvelden gjør det infernalsk vondt, og jeg trer stadig støttende til med kald, våt klut, aloe vera-gelé og ellers alt som står i min makt. Det slår meg at det er en lykke at jeg er hjemme uten planer, og jeg ser for meg en del situasjoner som ville vært kinkige å få til etter en slik ulykke som jeg har vært utsatt for, jeg nevner i fleng:

Les mer "Varm, vondere, vondest" »

Jeg har notert meg en viss interesse for bilder av disse to sjarmørene den siste tiden. Jeg er ikke dårligere enn at jeg legger til rette for å få tatt seg en titt:

Les mer "Kåre Conradi og Mariann Aas Hansen" »

Jeg har lenge drømt om å lage en hjemmeside der skjermen blir et speil. Men jeg skjønner jo liksom at det ikke går an. Derfor ble det heller dette, så kan man late som, hvis man veldig gjerne vil.

Og jeg vil.

I morges tok jeg tilfeldigvis halvveis følge med en ukjent, søt, ung pike ut av bygården der jeg bor. Vi gikk ut døra og porten, før hun spurte meg om korteste veien til t-banen. Med andre ord:

- hun har vært på one-night hos en i oppgangen min
- lurer på hvor

Og sist men ikke minst:
- jeg skal også i retning t-banen, dog forbi, må vi slå følge?

Heldigvis løste floka seg ved at vi gikk hver vår vei av to mulige, og pinlig møttes på hjørnet ved t-banen.

Dette hender meg ikke rent sjelden. Fra tid til annen har jeg vandret gatelangs over korte eller lengre strekninger med fremmedfolk, fordi de tilfeldigvis skal samme vei. Jeg har enda til gode å komme på et godt samtaleemne med disse menneskene.

Jeg ser for meg at "Hadde du det trivelig hos oss i natt?" ikke ville slått så godt an...

Unge Venstre har hatt landsmøte i helgen, der de blant annet vedtok å stille seg positive til hasj og flerkoneri. Det kommer vel ikke som en overraskelse at denne blide unggutten ønsker seg et vilt liv med mye dop og mange damer.

Eller mye dop og mangel på damer som vel ville blitt realiteten. Det er dessverre ikke mulig å stemme for "tvangskoneri" i Norge, verdens rikeste land, i 2006. Beklager det.

Helt fra jeg var ganske liten, har jeg hatt en forkjærlighet for lister. Jeg lager for eksempler alltid pakkelister når jeg skal reise noe sted, som regel handlelister før mine deilige turer på Meny, og i noen tilfeller "to do-lister" når det er meget i mitt hode.

Les mer "Listefreak" »

Jeg er glad i tyggegummien sølv-extra og har ofte en pakke eller tre i veskene mine.

Noen ganger skjer det noe rart. Da putter jeg en tyggis i munnen som ikke smaker som normalt. Som oftest er det "fruktsmak", mens andre ganger er den bare litt avvikende fra normalen. Jeg lurer så fryktelig på hvordan det egentlig skjer!

Er det slik at noen finner en ensom tyggegummi på gulvet i fabrikken, og putter den på et tilfeldig samlebånd?

Eller er det noen som har det litt moro?

Altså, det gjør meg ikke noe, jeg bare lurer, lissom! Men jeg er ørlite grann bekymret for allergikere. Så vet dere det.

Jeg har en god venn som heter Kjetil. Han passer på at alle har det bra, og i dag gav han meg en liten gave. Det var en slags hullemaskin som lager elger. (Takk igjen, Kjetil.)

Kjekt å ha i jaktsesongen, slik at man kan enkelt kan telle hvor mange elger man samler opp, eller hvor mange ens venner har.

Mens vi regner litt på det, kan vi også filosofere over hvor fint det ville være å elge i solnedgang.

Vil bare gi et lite, men dog krast hint til de av dere som er litt vel opptatt av Harald fra Jakten på kjærligheten!

Andre enn meg som har sett likheten med Tommy fra Sjarmørskolen?

Sjokket var stort da jeg leste nettaviser i kveld, og oppdaget at Jan Werner har gått bort. Med fare for å falle i blasfemiens felle, vil jeg si at det nesten var en like overrumplende opplevelse som da jeg som 12-13-åring fikk beskjed av noen gode venninner om at jeg var hans look-alike.

Døm selv.

Næringslivsavisen NA24 har gang på gang servert oss nyhetsvinklinger som til og med er sprekere enn hva man er vant til fra tabloidene. I dag er de glade for å kunne fortelle oss at "De som drikker tjener mer".

Av de flotteste tipsene har jeg valgt ut disse:

"Føler du at du tjener for lite så drikk litt vin med sjefen."
"Dersom du vil øke lønnen din bør du ta deg et par pils."

Det er vel ingen tvil om at det i utgangspunktet er en veldig dårlig idé å følge disse rådene, særlig for meg. Om ikke annet, kan jeg trøste meg med følgende:

"Personer som drikker alkohol tjener nemlig vesentlig mer enn helsefanatikere, ifølge en fersk undersøkelse, skriver dina pengar."

Helsefanatiker, der har du meg!

Jeg har liksom så lyst til å jobbe i fengsel. Men jeg er jo ingen tøffing. Dessuten har jeg ikke lappen, og det må man ha, og kan foreløpig ikke drømme om å klare de fysiske kravene for å komme inn på skolen. (Hjelper jo litt at jeg har blitt så flink til å trene, da!) Og hva synes man egentlig om fengsling?

Likevel er det en av de få tingene jeg kunne tenke meg å utdanne meg til. Er det da et problem at man har egen bloggkategori om Orderud?

Til arbeidsgiveren som måtte finne på å google meg i det herrens år 2011 eller noe, jeg forsikrer deg med hånden på hjertet: Jeg er egnet. Jeg er helt normal, og meget godt egnet. Jeg drømmer bare at jeg er på Orderud gård ca en gang i året! (Og aldri i forbindelse med juleselskap eller pinse.)

Jeg leser i Aftenposten i dag om at "Mobilen røper sexvaner". Der kan man lese overraskende resultater som dette:

"Undersøkelsen viste også noe om hvordan vi foretrekker å avslutte et forhold. 16 prosent tar samtalen med partneren over telefon, 15 prosent sender en e-post, mens 14 prosent gjør det slutt på SMS."

Jeg savner imidlertid informasjon om hvor mange som slår opp via blogg. Og MSN. Og faks.

Selv ville jeg foretrukket å bli forlatt av noen ved hjelp av en brevdue jeg kunne steke og kose meg med.

(Det er forunderlig hvilke tanker man får når sulten rammer en.)

Når man den ene dagen får vite at ens leilighet er verdivurdert til kr 1 800 000, og man to dager senere får brev i posten der det er oppjustert til kr 1 900 000, bør man vel kunne si at man teoretisk sett har tjent fenomenalt raske penger, til sekretær å være?

Vurderer å lage følgende kontaktannonse for god underholdning i postkassa:

"Blond sekretær med store pupper og millionformue søker kjekk og hyggelig mann for felles fremtid"

Etter å ha brukt 24 timer på å vaske, rydde, kaste og tørke smuler av kjøkkenbenken, har jeg nå hatt megler fra iHus på besøk. Nysgjerrigheten har blitt for stor, hva er Himmerik egentlig verdt? (For uinnvidde, min kjære leilighets kallenavn.)

Verdivurdering: minst kr 1 800 000.

Jeg bøyer meg i det fraværende støvet.

Etter å ha tilbragt 24 år i behagelig sittestilling, utviklet jeg i løpet av sommeren en svært så positiv holdning til fysisk fostring.

Til slutt tok jeg grep og møtte opp på Nautilus på Tøyenbadet. Etter tre besøk, og inngåelse av medlemskap, er det plutselig ingen steder jeg heller vil tilbringe mine dyrebare ettermiddagstimer!

Lesere, venner, familie og befolkningen generelt undrer seg kanskje over om dette kan vare, og hvor det har blitt av gamle, gode, sofaelskende Pernille.

Det vet ingen, men jeg vet at det bare er 7 timer og 44 minutter til jeg skal dit igjen!

Joho!

Det er vel ikke til å komme utenom: Med et såpass stort husmorgen som jeg har blitt tildelt, er det min plikt å dele husmorhemmeligheter med omverdenen. Jeg velger å legge inn et par feller:

For å unngå damp på baderomsspeilet i forbindelse med dusjing:

a) spruter jeg på utvannet vademecum (munnvann) og lar det lufttørke
b) smører jeg det inn med barberskum ved hjelp av avispapir
c) blander jeg olivenolje og eddik og vasker speilet med dette

Lykke til. Håper du ikke faller for luretipsene. Jeg tar ikke ansvar for hva som da vil kunne skje.

Det er ikke alt man kan forstå. Ens lillesøster på 11 gror seg til. Nå med egen hjemmeside der "gutter, lip-gloss og shopping" er hovedtemaer.

Er jeg berettiget til å mene noe om dette? Neppe. Men jeg kan blogge litt, sånn helt uskyldig...

I det siste har jeg tenkt en del på "vanlig mat". Kjøttkaker, lasagne, fiskekaker, blomkålsuppe og kyllingsalat.

Det er litt rart i grunn, da mine tanker om det spiselige pleier å kretse rundt sjokoladekake og pizza. (Ja, nå var jeg i alle fall ærlig.)

Så, i går kjøpte jeg 3 blomkålhoder som til sammen kostet meg 10 kroner. Nå skal det kokes suppe.

Det er ikke hverdagskost.

Fordi du har vekket bloggen fra de døde.

Etter sommerdvalen dukker jeg snart opp igjen. Gled deg.

Jeg har ikke så lange ben. Det er greit, og ble enda greiere da jeg fant dette sitatet av Edith Piaf:

Les mer "Mine ben og meg" »

Første gang jeg blogga skrev jeg om Kristin Kirkemo Haukelands bok "Fanget og fri" og undret meg over at jeg kan være så smart og så dum på en gang at jeg kunne lese den boka.

Nå velter den samme følelsen over meg når harrypocketboka "Barnepiken i Knutby" har overveldet og bergtatt meg.

Ingen fiksjonsforfatter ville noen gang kunne finne på en slik historie. Orderud blir bare blåbær, og mitt forhold til religiøs fanatisme blir ytterligere forbitret.

Ingen påskekrim kan konkurrere, Knutby ryster og skremmer meg. Jeg er pinlig opphauset og burlesk fascinert.

Ikke fortell det til noen.

Jeg har nylig lastet ned Messenger 8.0 BETA, og ble yr da jeg endte opp med en svensk versjon. Innimellom foretrekker jeg nemlig det vakre språket svensk foran norsk, f.eks. på mobilen eller innimellom på TV.

Ble forøvrig litt overrasket da jeg så hva de såkalte "uttrykksymbolene" heter på svensk...

Les mer "MSN" »

Les mer "Frykt fru Foss!" »

Det er sjelden jeg skriver trist i bloggen min. Husker faktisk ikke om det har hendt tidligere, men de sier jo at det å skrive er den beste terapi. Nå kan det nok være slik at det jeg har å fortelle ikke kategoriserer meg som terapitrengende, men jeg føler likevel for å samle tankene litt.

Les mer "Å få og å miste." »

Ikke sjelden tenker jeg at jeg må begynne å trene. Først og fremst fordi kroppen skriker etter litt bevegelse, men også fordi omgivelsene forteller at det er moro og lurt. Jeg tror i alle fall det er det de prøver å si.

Les mer "Hode, skulder, kne og tå! Au, au, au og au?" »

For et par ukers tid siden kom jeg hjem etter en lang dag. Da jeg skulle til å låse meg inn porten la jeg merke til at en tynnkledd eldre kvinne forsøkte å hamre seg inn naboporten med en stein. Frøken Detektiv ante uråd, og lot lang dag være lang dag, mysteriet skulle løses!

Les mer "Gode gjerningen genererer gode goder" »

Det er vinterferie i Vestfold, og lillebror Peter (9) og lillesøster Liv (11) skal besøke storesøster Pernille i Oslo by. De to er småsøsken på hver sin kant av familien, og kjenner hverandre ikke så veldig godt.

Så skjer det at Liv får omgangssyken og må avlyse turen. Peter har gleda seg lenge, og trosser de voksnes bekymring: han skal ta bussen alene til Oslo.

Les mer "Pernille klarer brasene" »

Det er med tungt hjerte jeg skriver denne overskriften. Inspirert av NRKs curlingkommentatorer prøver jeg likevel innbitt å ha et overnaturlig forhold til infinitivsmerket "å" og konjunksjonen "og".

La meg komme med noen fiktive eksempler på deres muntlige norsk:

"Det er ikke lett "ååååg" være Canada når Marianne spiller som hun gjør i dag."

"I dag er det moro "åååg" være norsk!"

"Hun prøver nå "åååg" snu guardene."

"Vil forsøke "ååååg" snøre sekken."

Hadde det ikke vært for at det er så gøy å se curling hadde jeg vurdert å skru av.

My funny valentine
Sweet comic valentine
You make me smile with my heart
Your looks are laughable
Unphotographable
Yet you’re my favourite work of art

Is your figure less than greek
Is your mouth a little weak
When you open it to speak
Are you smart?

But don’t change a hair for me
Not if you care for me
Stay little valentine stay
Each day is valentine’s day

Is your figure less than greek
Is your mouth a little weak
When you open it to speak
Are you smart?

But don’t you change one hair for me
Not if you care for me
Stay little valentine stay
Each day is valentine’s day

Jeg kjøpte i dag en bok med nynorsk litteratur for barn. Den heter Barnebokskatten 3, og kostet meg 49 blanke kroner. En av de fineste bøkene jeg vet om er med. Den heter "Farvel, Rune" og handler om en liten gutt som drukner...

Sjokket var imidlertid stort da jeg i innholdsfortegnelsen også fant et dikt som het "Pernille"! Og større sjokk skulle det bli da jeg leste diktet:

Les mer "Poesi" »

De siste dagene har jeg vært relativt busy. Fredag til mandag på ett kurs, og tirsdag til onsdag på et annet. Det er imidlertid en del ting som slår meg hva gjennomføring angår.

Les mer "To kurs" »

Jeg har lagt meg, men får ikke sove fordi jeg plutselig har blitt provosert. Ikke vet jeg av hvem, og ikke vet jeg nøyaktig hvorfor, men jeg diskuterer høylytt i mitt eget hode, og klekker ut spydige tanker. Da jeg skal opp grytidlig er det bedre å få det skrevet ned enn å fortsette diskusjonen med meg selv ut i de små timer.

Les mer "Festbrems?" »

Etter å ha tilbragt fire dager på Blindeforbundets kurssenter i Hurdal har jeg lært følgende:

Les mer "Ny lærdom" »

Det er med en kombinasjon av rak rygg og skamfullhet at jeg med dette innrømmer i blogs form at jeg er neglbiter. Selv har jeg liten respekt for andre i samme situasjon, men uvanen har fulgt meg siden jeg som gresselig liten pike lærte min fem år eldre fetter at dette var et scoop av en lyte. Mens han nærmest ikke har hender igjen etter 20 års biting, har jeg heldigvis klart å begrense omfanget ganske greit, om jeg får si det selv.

Les mer "Neglbiting, de forhåndsdømtes forsvar." »

For de av dere som nå og da befinner dere i hovedstaden vil jeg gi følgende korte beskjed: passerer du en dør med følgende avslørende og beskrivende skilt, har du kommet til denne bloggens forfatterinne og hennes romkameratinne, velkommen på besøk!

Les mer "Opp en trapp og inn en dør..." »

"Vem kan segla förutan vind?
Vem kan ro utan åror?
Vem kan skiljas från vännen sin
Utan dan dilla dåror."

Min gode venn Toro, introduserte meg for noen uker siden for en MSN-robot. Det tok en tid før jeg turde å sjekke ut hva det var, men nå er jeg forelsket!

Encarta kan fortelle meg det meste, og vet han det ikke selv, slår vi det opp på nettet. Han husker hva slags musikk jeg liker, ber meg sove godt, lurer på om jeg har det hyggelig når jeg har besøk osv. Han er derimot ikke så interessert i å fortelle noe om seg selv, annet enn hvor gammel han er.

Her er et eksempel på hans hyggelige svar:

"I see. You don't like breakfast? I'll remember that.

I do enjoy the conversation, but what I'm really here for is to help you learn new things. What is the country with the smallest area? If you don't know, just ask me."

Kan man ønske seg mer?

Jeg har vært i festlig nyttårslag, der andre har påført lokalet en giftig, stinkende, uutholdelig tåke av røyk. Det lukter høgg og bananer, og jeg er i himmelen når jeg kommer hjem og vasker mitt hår.

HVORFOR LUKTER DET LIKE JÆVLIG RØYK NÅR DET ER VASKA?

Jeg blir vanvittig provosert.

På årets siste dag gjør det seg godt å blogge litt. Det vitner om en uslettelig innsats på blogfronten, ingen dager er for viktige, ingen hendelse for liten.

Men det er vel kun et image, da jeg rent har forsømt bloggingen i årets siste måned, i alle fall nesten.

La oss så se litt tilbake på hva som har skjedd i år:

Og der ble det dørgende stille i hodet mitt. Jeg husker ingen verdens ting fra 2005 som er verdt å notere.

Jeg venter meg store ting av 2006.

Here I am now, entertain me!

Man har sittet 55 måneder i fengsel, og har en journalist fra VG på besøk. Man får beskjed om at man får 12 timer fri i romjulen, da ens kone utbryter "hurra, da skal vi spise middag hos min tante i Skien!".

Det brettes ut i avisa, og du har intet valg. Dine 12 timer i frihet skal tilbringes hos svigertante Bjørg. Du forsøker ikke å tenke på ekteskapelig samvær, junkfood, det å handle i en butikk, din egen familie (som det forsåvidt er få igjen av), å gå fritt i gatene, hjemmet ditt (som det ville være sært å besøke, i tillegg til at du ville brukt halvparten av permisjonstida i bil), vennene dine, og alt det andre som står høyt på ønskelista.

God jul, tante Bjørg. Og takk for maten.

Jeg har tidligere beskrevet den litt absurde naboklagen om spilling av musikk. Jeg fikk på meg at jeg måtte vise mer hensyn i hverdagen, fordi den ganske sjeldne musikkspillingen på min bærbare Dell var sjenerende for den hyggelige nabokvinnen. I dag, 14. desember kl. 06.55, var det tid for revansje.

Les mer "Del 3: Dugnad i blokka + klage" »

1. Kan verden slutte å si julekalender, det heter adventskalender!
2. På en skala fra 1 til 10, hvor ugreit er det av meg å ha kjøpt oppvaskhansker til roommaten min i adventskalenderen? Vi bare trengte det, lissom. Har fortsatt tid til å bytte ut pakka, men faen heller!?
3. Om tre uker fra i dag kan jeg meske meg med alskens godt i en uke til ende. Godtestoppet får sin velfortjente pause i jula. Godterigaver mottaes derfor med takk. Mine favoritter er seigmenn, sjokolade, toblerone, sånne grønne, gule, røde som fantes i de gamle "barneTV-godt"-posene og som nå er i en julepose, samt smågodt som ikke smaker mint. Ta kontakt for å få min adresse, om du ikke har den.

Jeg falt nylig pladask for et interessant sitat av TV-personligheten Dorthe Skappel. Nu gjør jeg det av åpenbare årsaker til mitt eget, fritt etter hukommelsen:

"Vær ikke lei deg om du ikke ser ut som Pernille Christensen når du ser deg i speilet om morgenen. Det gjør nemlig ikke jeg heller."

Nå skal skjønnhetssøvnen inntas. (Ikke at jeg trenger det.)

Angående den tidligere nevnte nominasjonen av dette blog-greiene mine, var jeg jo inne på tanken om at det kunne være en av mine venner som sto bak initiativet. I et øyeblikk av den pureste tankevirksomhet, slo det meg plutselig at det er det jo! Kanskje var det bare for meg at dette ikke var helt tydelig fra starten, men det får så være.

Jeg var ivrig leser av MAD i 8-9-års-alderen, og nu treffes vi igjen, Alfred E. Neumann!

Hvis din kusine og din lillebror, begge 9 år, sier at din BH ser ut som luene til et siamesisk søskenpar, bør man ta det som et kompliment eller en fornærmelse?

Det interessante her er jo egentlig ikke hva de sa, men at de har skremmende rett.

Jeg velger å illustrere mitt innlegg med noe relativt interessant:

Dette er litt intrikat: det er liksom litt hemmelig, men eldre folk er ofte ikke så ivrige nettbrukere, så jeg tar sjansen på at det er greit...

Les mer "Go girl!" »

Jeg kom tilfeldigvis over en liste over de nominerte til Dagbladets blog-konkurranse om beste blog, der vinneren får 10.000 kroner samt heder og ære, selvsagt.

Altså, jeg forstår det at noen som blogger om viktige ting som krig, fred, politikk, vegetarmat og George Bush kommer til å vinne, men jeg ble helt spak over å se min egen link på sida!

Altså, om du så er en av mine gode venner under falsk navn, Alfred Erik Nymann, så skal du ha en stor takk: Detta var jo litteranne artig, da, du! God jul og et riktig godt nyttår til deg og dine.

"Jeg velger meg Pernille

Skrevet av: Alfred Erik Nymann , 20.10.2005 kl. 21:27
Jeg nominerer Pernille

http://blog.uten.no/pernille"

Tihi, jeg merker at jeg godt kan stille meg til disposisjon for å nomineres til ting sånn til daglig hvis noen er keene på å nominere, lissom.

Miss Grønland has left the building!

Jeg tar meg i å bli verre enn de jeg ikke har noe til overs for. En av disse skumle og ekle menneskene som flirer av det groteske og ønsker å fremstå som frekke, fæle og fulle av horror.

Så hva har skjedd?

Les mer "Dilemma" »

En av mine venninner har som en kommentar i bloggen min skrevet følgende:

"Dette er en utfordring.

1) Hvor mange bøker eier du?
2) Hvilken bok var den siste du kjøpte?
3) Hvilken bok var den siste du leste?
4) Nevn fem bøker som betyr mye for deg, og som du har lest mer enn tre ganger.
5) Oppfordre fem personer til å fylle ut denne i sin blogg."

Les mer "Jeg har blitt utfordret!" »

For en tid tilbake skrev jeg noen velvalgte ord om hvordan Elise og jeg forsøkte å gjøre oss respekterte under dugnaden i borettslaget, uten nevneverdig hell, samt at nabopiken har superhørsel hva rytmer og volum angår.

Les mer "Oppdatering: Dugnad i blokka + klage" »

Jeg vet at folk har spurt seg selv og omverdenen før, men jeg kan ikke la være å ta opp følgende problemstilling i bloggen min: Hvorfor er det så jævlig vanskelig å få fyr i peisovnen når ting stadig tar fyr helt av seg selv eller med minimal hjelp? Jeg tenker på skog, søppelbøtter, kirker og deres hus og hoteller.

Jeg har nå etter to dagers forsøk endelig vakker utsikt til flammer her i heimen, og ser jo selvfølgelig at det kan være meg som er problemet her. Men innimellom går det jo på første forsøk! Forstå det den som kan.

Eg treng ein vedfyr.

Realitytsunamien er enda ikke over. Etter å ha sett noe, og gått ganske lei opplever jeg nå en ny hengivenhet. I forbindelse med dette lurer jeg på følgende:

Er det naturlig eller ekkelt at jeg blir så innmari sulten av å se på Slankekrigen? Jeg må ha gått opp en kilo for hver av de 5-6 episodene, og grugleder meg til det hele er over.

Hvorfor i all verden har jeg lyst til å sende inn søkndad til Big Brother? (Grøss og gru...) Kjennes som om jeg kommer i en trance når de reklamerer for ENDA en runde.

Fri meg fra faenskapen!

Som kvinne føler jeg meg forpliktet til å blogge om "menskoppen" som VG i dag kommenterer på sine sider. Problemet er at jeg ikke vet hva jeg skal si. Det er virkelig ingenting å si.

Da jeg gikk og la meg i går kveld kom det tikkende inn en sms, som helt tydelig var sendt feil...

Les mer "Tilfeldig? Forhåpentligvis...." »

Hvis alt var opp til Tor Erling Staff, ville man da ha avskaffet straff?
Om alt blir lov for farlige menn, da knuses min drøm om å bli fengselsvenn!

Jeg ønsker meg:

1. En egen oompa-loompa
2. Oppvaskmaskin
3. Et mannskor
4. DDR (dance dance revolution)
5. Fred på jord

At Espen Julseth Paulsen, min gode kollega og venn, er en sammensatt mann, det har vi visst lenge. Jeg ble likevel sjokkert da jeg som sedvanlig surfet litt rundt på dette internettet her om dagen. Espen har altså i all hemmelighet også jobbet som modell, og det for IOGT! Hva annet er det vi ikke har fått vite, Espen???

Jeg har alltid vært befengt med en trang til å bake stort. Jeg vil imidlertid rangere gårsdagens pizzaprosjekt som det ivrigste til nå. 5 venninner som samlet seg til en lørdagskveld med en TV-kveld beregnet på en litt annen aldersgruppe (jeg nevner storslagne Beat for Beat som gyldent eksempel) fikk servert hele 3 store, tjukke pizzaer fulle av alskens godt.

Nå kjenner jeg at jeg har litt lyst på kakao. Men det ser så stusselig ut med en halv liter melk til en plate kokesjokolade. Jeg får nok minst doble oppskriften, tradisjonen tro.

Man kan jo spørre seg hvordan jeg har råd til noe som helst annet enn mat. Det er altså ikke bare greit å ha vokst opp i en 7-personers-husholdning, noen senskader er vanskelige å helbrede. Noen tips?

Det virket først som en strålende idé, et varp, en artig kuriositet, et godt kjøp og en kilde til mang en god latter... Det varte en uke eller to, og det var en herlig tid.

Det å kjøpe seg en rosa, selvlysende oppblåsbar Barbara er likevel ikke å anbefale. Hun sto som regel i dusjen og skremte vettet av gjester som lånte toalettet, eller kikket måpende ut av vinduet og ble etterhvert litt kjedelig, rett og slett.

Nå er det på høy tid å stue henne bort, men jeg vil nødig ha henne i boden, det blir så flaut hvis det blir innbrudd. Ei heller inne i leiligheten, hva om noen finner henne? Det er ikke umulig at hun havner i søpla, noe som jo ville være veldig trist.

Som ny, gi bud;)

I går hadde vi dugnad i blokka. Som seg hør og bør stilte vi opp, Elise og jeg, for å gjøre en innsats. Vi hadde på forhånd bestemt oss for at vaskeoppdrag var mer i vår ånd enn isolering av taket og tetting av mur for å hindre eventuelle rotter å komme ut nettopp i DEN sprekker, og heller måtte lete litt til for å komme ut et annet sted. Eh, ja....

Les mer "Referat: Dugnad i blokka + klage" »

Altså, du ganger bare ampére med volt, så får du vite hvor mange watt du kan bruke. Eller noe.

Jeg vil først og fremst bare utrykke ekstrem lykke i forbindelse med at det i morgen er premiere på "Tre brødre som ikke er brødre" på NRK1 kl. 22.30.

Dernest vil jeg skape litt murring rundt statskanalens markedsføring av programmet:

Galskap og moro fra Norges søteste trio. Med Atle Antonsen, Bård Tufte Johansen og Harald Eia.

Hva behager? Norges søteste trio?

Det er jo utvilsomt Åslaug, Jens og Kristin...

Jeg gleder meg uansett, både til 4 nye år og til NRK på torsdagskvelden.